Utgivelsen: 
Tarzan and the Huntress [To klassikere] (1947)
Neumann i fritt fall
Vi kjører på videre vi i disse Tarzan-dager, og først ut på siste Tarzan-DVD for denne gangen fra WB er 'Tarzan and the Huntress'.
Det her begynner å ligne mer og mer på den typiske utviklingen til en TV-serie som har gått alt for lenge. Det blir bare daffere og mer uinspirerende for hver episode som går, og det samme ser ut til å skje med Tarzan-filmene vår godeste Johnny Weissmuller spilte i.
Denne gangen er det jegere som ankommer Afrikas jungel, og skruppelløse som de er har de planer om å fange så mange dyr som overhode mulig for å ta med til Europa og benytte som attraksjoner i dyrehager. Tanya (Patricia Morison) er den innerst inne samvittighetsfulle, men akk så viljesvake lederen for jegerne, og lite fornøyd med kongens tillatelse til å kun ta med to dyr av hver art setter hun og hennes kompanjonger planer for hvordan de skal få tak i alt.
Tarzan er naturligvis ikke så begeistret for denne frarøvingen av dyrs frihet, og setter seg opp mot de slemme dyreplagerne. Det blir inngått en avtale at jegerne får drive sitt på den ene siden av elva, men ikke på Tarzan sin side, hvorpå Tarzan kaller alle dyrene til sin side. Jegerne følger da selvfølgelig etter. Slemme som de er.
Kurt Neumann må virkelig ha mistet interessen for Tarzan da han begynte på denne filmen, for dette er begredelig stusselige greier. Det er vanskelig å si om dette er en eventyrfilm eller rett og slett en dyrefilm med litt menneskelig innblanding. Mer enn noen sinne kjøres det på med klipp fra dyreverdenen, og det er mildt sagt trøttende. Løver, flodhester, elefanter, slanger, aper, hyener, zebraer, vannbøfler, bjørner… ja her kastes det på i store mengder, og det er virkelig ikke interessant.
Neumann har tilsynelatende helt glemt hvordan man bygger opp spenning og god underholdning siden den gang han regisserte ”Tarzan and the Amazons”, for denne gangen er det rett og slett bare et langt gjesp. Null spenning - null moro - og karakterer som er mer plagsomme enn noen gang tidligere. Cheeta fremstår som en teit, og uutholdelig ape, mens en halvpubertal Boy turer frem som en ufornuftig drittunge som ikke har lært noe av Tarzan.
Dette er rett og slett en film du glatt kan hoppe over. Alle de tidligere Tarzan-filmene jeg har anmeldt har hatt en god dose humor og underholdning som har gjort dem meget interessante på sin måte, men denne er bare trist – og nettopp det skjønte nok Neumann også, for det skulle ta seks år før han våget seg ut i jungelen med vår lianeklamrende venn igjen.
Teknisk
Både bilde og lyd er som ved de to tidligere anmeldte DVD-utgivelsene i denne Tarzan-”serien” ikke noe å juble beundrende av. Hvor mye midler noen gidder å bruke på å pusse opp en film av det her kaliberet er kanskje problemet, for det kan nok virke noe bortkastet. Bildeformatet er 1.33:1, og lyden mono.
Ikke noe ekstramateriale.