Nyeste anmeldelser på groove.no:
The Hunger Games (2012)
Dette kan bli stort
The Hunger Games er en rå, iskald og dyster fremtidsvisjon, med det ekstremt viktige humanistiske preget som kjennetegner all god sci-fi.
I en fjern fremtid er USA delt inn i tolv distrikter, og hvert eneste år må distriktene sende en gutt og en jente til hovedstaden for å delta i Dødslekene. En direktesendt tv-begivenhet som holder samtlige mennesker kuet og underholdt på samme tid. Tolv år gamle Primrose blir plukket ut i lotteriet, men hennes storesøster Katniss (Jennifer Lawrence) melder seg frivillig til å ta hennes plass. Sammen med gutten Peeta (Josh Hutcherson) blir de sendt til den dekadente hovedstaden for å delta i den bestialske underholdningen.
Før selve lekene må publikum vinnes, sponsorer må overbevises og en grunnleggende trening på gjennomføres. Verken Katniss eller Peeta har noen særlig tro på seg selv, men ved hjelp av dyktig markedsføring blir de publikumsyndlinger, og med noen gode råd fra den tidligere vinneren Haymitch ser det litt lysere ut. Men da lekene begynner og de aller verste og mest psykotiske deltakerne inngår en allianse, ser det plutselig svært så dystert ut.
The Hunger Games er basert på Suzanne Collins sine ekstremt populære ungdomsbøker, hun har også medvirket til manus. Og den dystopiske fremstillingen av det kyniske fremtidssamfunnet er en fryd for både øye og sinn. Jeg elsker forferdelige og dystre visjoner om vår fremtid, og i så måte er The Hunger Games midt i blinken. Menneskene er bare brikker i et gigantisk politisk spill, der alt gjøres for å opprettholde en urettferdig fordeling av samfunnets goder. Innbyggerne i hovedstaden lar seg styre av den iskalde president Snow (Donald Sutherland), og den karismatiske tv-verten Cæsar Flickerman (Stanley Tucci.) Selv sitter de rike oversminket som ved det franske hoffet, i sine overdådige klesplagg, nippende til sitt grønne brennevin og lar seg underholde som en blå og rosa saueflokk.
Også ute i de fattige distriktene blir folk revet med foran storskjermene, men når Katniss viser dem en menneskelig side av konkurransen, blir et opprørsk frø sådd i menneskene. Da må vi huske på at dette bare er første film i en planlagt serie. The Hunger Games er kanskje avsluttende, men historien er langt fra over.
Skuespillerne gjør en god innsats, men hele filmen står og faller på om Jennifer Lawrence klarer å tilføre Katniss blandingen av råskap og menneskelighet som skal til for å hevde seg i Dødslekene, og for å vinne filmpublikummets hengivenhet. Det gjør hun med glans, og hennes Oscarnominasjon for Winter’s Bone føles enda mer velfortjent.
Noe kan man selvsagt finne å klage på, noen av karakterene burde vært bedre utviklet, døden kunne vært enda mer usminket, kampscenene kunne vært enda bedre og forholdet mellom Katniss og søsteren Primrose burde vært viet mer tid i begynnelsen av filmen. Dette er småpirk, men likevel nok til å vippe filmen ned fra en sekser på min terning.
Tematikken er ikke spesielt ny. På begynnelsen av 70-tallet så vi en flom av dystre og fæle fremtidsvisjoner, der samfunnet var styrt av diktatoriske markedskrefter, helt til George Lucas kom med Star Wars i 1977. Lignende dødsleker finner vi både i den håpløse The Running Man fra 1987, og den japanske Battle Royale fra 2000, men The Hunger Games retter seg spesifikt inn mot et ungt publikum, gir dem noe å tenke på mens en spennende historie utspiller seg. Filmen blir aldri for overtydelig, mye overlates til publikum, vi får vite noen små detaljer om samfunnsstrukturen, men mye må vi tenke oss til. Alt dette er uansett bare en kulisse til den menneskelige kampen som utspiller seg. Akkurat slik det skal være.
Etter min mening gjør studioet en kjempetabbe med å markedsføre The Hunger Games som «The next big thing». Filmserien som skal overta etter Twilight og Harry Potter. Å sammenligne noe som helst med Twilight er direkte ondskapsfullt, og både pusevampyrene og Harry Potter tilhører en helt annen sjanger.
The Hunger Games er tross de små svakhetene en meget vellykket blanding av sci-fi og spenning. Mange av scenene er direkte nervepirrende og jeg lurte ofte på hvor langt unna vårt eget samfunn er denne formen for tv-underholdning. Kan det hende at om hundre år sitter vi og ser på noe lignende? Gjør vi det allerede? Dør vi littegrann inni oss hver gang noen stemmes ut av de grusomt tåpelige realityshowene vi oversvømmes av? Er vi så kyniske allerede nå at vi lar oss underholde av andre menneskers fall? Selvsagt er vi det. Kunsten speiler virkeligheten. Vi er kyniske og vi liker at folk sliter. Spesielt om de sliter på direktesendt tv.
Midt oppi all kynismen og døden blir Katniss selve symbolet på håp, overlevelse og opprør, og personlig gleder jeg meg veldig til de neste filmene. Men først skal jeg låne bøkene av datteren min, for jeg klarer aldri å vente til 2013 med å finne ut hvordan det går. Jeg vil vite hva som skjer med Katniss. En bedre kvinnelig helt har vi vel knapt sett siden Ripley i Alien-filmene. En ny heltinne er født.
blog comments powered by Disqus
>