At østerrikere hadde slik en magisk kraft i mellomkrigstidens Tyskland er ingen hemmelighet. At Hitlers yndlingsfilm var laget av de kreative hendene til Fritz Lang blir uansett mer som en kuriositet å regne. Langt mer oppsiktsvekkende er det at Metropolis rett og slett ble en kommersiell fiasko som holdt på å bli spikeren i kista for UFA.
Det starter som en storbysymfoni med så enorme proporsjoner at man umiddelbart befinner seg i en fremtidsversjon som tatt ut av en reise med H.G. Wells’ tidsmaskin. Skyskraperne er, ja skyhøye, og trafikken piler av gårde som maur ute på tokt. Men det finnes en underverden, der hvor byens pulserende liv holdes i gang ved hjelp av arbeidere; den rake motsetningen til sønneklubben som hører overflaten til.
Mot all formodning får den viktigste sønnen av dem alle, sønnen til Metropolis sin egen Babel, kjennskap til titimersskiftene hos arbeiderklassen og det slitet de utsettes for. Som den selvsagte protagonist begynner sønnens ferd med å skape balanse i samfunnet. Han må formidle det riktige budskap til byens borgere.
I bunn og grunn dreier det hele seg om en enkel men effektiv allegorisk fortelling som kaster lys på klasseforskjeller. Dystopien Metropolis har sine svakheter som må beseires, ellers kan det bli revolusjon. Og selv om dette kanskje kan høres noe banalt ut, må vi huske at det er spenningsmesteren Fritz Lang som har iscenesatt denne sensasjonelle filmen basert på sin kone, Thea von Harbous bok; et sikkert tegn på kvalitet.
Der det narrative kanskje oppleves som enkelt, befinner regissør Fritz Lang seg på ypperste nivå hva gjelder filmteknikk anno 1927. Løsningene fremstår fortsatt som imponerende over 80 år etterpå. Til å begynne med er det lett å trekke paralleller til Dziga Vertovs Mannen med filmkameraet, men for de som måte lure har Lang ikledd filmteknikkene sine en av 1920-tallets mest spennende fortellinger.
Et eksempel på dette er den første halvtimen som rett og slett er en ren oppvisning i iscenesettelse hvor hvert eneste bilde griper tak i deg og gir ikke et eneste pusterom før handlingen har satt seg. Og det hele akkompagneres av en aldeles utsøkt og stemningsfull musikk som tar den audiovisuelle dramatikken til et helt nytt nivå.
Metropolis er intet mindre enn en overveldende filmopplevelse som samtidig er obligatorisk pensum for filmelskere. Vi snakker altså om en av tidenes mest innflytelsesrike filmer, dog mange hakk bak Trollmannen fra Oz, og da kan det vel ikke betviles hvorvidt Hitlers forhold til filmkunst bar preg av kvalitet eller ei.
Teknisk Plusspoeng for glimrende digital restaurering av bildet, og god lyd. Det er knapt noe som helst støy i bildet, noe som vitner om en kostbar, men samtidig påkrevd restaurering. Norsk film fra 1980-tallet ser som regel verre ut enn dette. Lyden imponerer også med sin slagkraft og kommer ut av høyttalerne på hver sin kant av bildet, stereo ja.
Ekstramaterialet består av et åtte minutter langt innslag om restaureringen av filmen. Uhyre interessant, og i likhet med filmen pensum for filmelskere. Filmen har stort sett blitt manuelt behandlet, noe som gir et klart bedre resultat enn automatiske løsninger. Det er ikke alle filmer som får en slik behandling ettersom det er svært kostbart, men Metropolis fortjener det i aller høyeste grad.
Det kan også legges til at denne versjonen av filmen er den som ble restaurert av Friedrich Wilhelm Murnau Stiftung i 2001 og som skal være det nærmeste vi per dags dato har vært kinoversjonen slik Fritz Lang skapte den. Filmen har vært offer for tap av negativer slik at en fullgod film aldri har latt seg gjenskape, men i 2008 skal det ha blitt funnet noen tapte scener som garantert vil bli å finne på en utgivelse så snart feinschmeckere har satt det sammen. Jeg er temmelig sikker på at disse scenene ikke befinner seg på denne anmeldte versjonen.
Hans Petter Moland får vist samtlige av sine filmer, inkludert nykommeren En ganske snill mann, når han er Kosmoramas æresgjest. Frem til og med tirsdag 16. mars er det film som gjelder i Trondheim.
Utgivelsen: 
