Utgivelsen: 
Bury My Heart at Wounded Knee (2007)
'You must take them out of our lands!'
Nok en gang blir vi minnet på USAs skitne historie. En historie som gjentar seg og gjentar seg, helt opp til våre dager.
Fotogalleri
Massakren ved Wounded Knee har blitt skildret mange ganger før, i tv-serier, filmer, sanger og dikt. Og ikke minst i boken med samme navn av Dee Brown. Det er også denne boken som er utgangspunkt for HBOs filmatisering denne gangen.
Vi følger flere historier her, som blir flettet sammen da alle samles på åstedet for et av USAs mange overgrep mot menneskeheten. Vår viktigste følgesvenn er nok Charles Eastman, eller Ohiyesa som er hans indianske navn. Han overlever slaget ved Little Big Horn, og er en av de "heldige" får gå på hvit skole, utdanner seg til lege og lære seg å kjenne Jesus.
Ved hjelp av senator Dawes utarbeider de to en plan for å gjøre indianerne siviliserte. Dette går selvsagt ikke uten massiv motstand, spesielt fra høvdingene Sitting Bull og Red Cloud.
Dawes sine motiv er edle nok, han ønsker at indianerne skal overleve, men innser også at den eneste måten det kan skje på er om de gir opp sine gamle skikker, og overlater landet til hvite nybyggere. Som kompensasjon tilbyr har dem en liten jordlapp hver som de kan dyrke. Presidenten og de øvrige senatorene mente dette var mer en sjenerøst overfor hedningene.
Indianerne går ikke med på dette, og til dags dato har ikke Siuox stammen anerkjent USAs krav på det hellige landet Black Hills. Dette er en konflikt som ikke er over enda. Tragisk men sant. Også i dag lever indianere i reservat, med høy arbeidsledighet og mye alkoholisme.
Det gjør rett og slett fysisk vondt å se hvordan indianerne innser at deres stolte kultur og deres levesett forsvinner. Scener med Ohiyesa på skolen, der han blir påtvunget algebra, verb og det kristne navnet George Eastman, er sterke og rørende, og jeg merker at jeg blir forbannet. Scenen der han må klippe indianerflettene går rett i hjerterøttene. Dette er bare ca 130 år siden, og USA holder sannelig på akkurat på samme måten den dag i dag. Grunnen til at Black Hills var så viktig for de hvite var gullgruvene. Det var økonomiske nedgangstider og gullfunnene ble beskyttet som om de skulle være viktigere enn selve livet. Høres kjent ut dette her, bare at i dag er gullet svart. Om de ødelegger et land i Midtøsten eller sine egne urinnvånere går for det samme.
Filmen er nøkternt produsert, og det hele er dystert og deprimerende. Regissøren Yves Simoneau har lang fartstid fra tv mediet, og står blant annet bak den storslagne serien Napoleon. Slagscenene i Bury My Heart at Wounded Knee er vel mer for massakrer å regne, og hovedscenen er faktisk fortalt i tilbakeblikk og i sort hvitt. Effektivt og sterkt. Dette er langt fra den voldeligste skildringen jeg har sett, men det hele er mer enn sterkt nok likevel. Det er ikke mange lyspunktene i denne historien. Vi vet hvordan det går, men skulle ønske det gikk annerledes.
Skuespillerne gjør en ok innsats, men det ingen som utmerker seg spesielt. Totalt sett er filmen litt for lang med sine to timer og tretten minutter. En ekstra runde i klipperommet ville gjort den enda strammere, og mye sterkere. Uansett er den ikke vanskelig å anbefale. HBO kan sine ting når det gjelder å produsere tv drama, det har de bevist med serier som Sopranos og ikke minst ROME.
Teknisk
Bildekvaliteten er det ikke så mye å utsette på. Nærbilder av ansikt er veldig detaljerte og skarpe, oversiktsbilder er noen ganger litt mer diffuse, men jeg tror ikke folk flest kommer til å bry seg om det.
Lyden er faktisk veldig god. Det er mye indianermusikk, med trommer som hovedinstrument, og dette låter vakkert og mykt. Bassen får vist hva den er god for. I slagscenene drønner kanonene så huset rister. Akkurat slik det skal være.
To kommentarspor er alt vi finner under ekstramateriell, og på film på over to timer skal det vel noe til at man setter seg ned og ser gjennom alt en gang til. En liten film om produksjonen hadde vært på sin plass.
Bildet er midt på treet, lyden litt over, men ekstramaterialet er ikke mye å skryte av. Selve filmen er ikke spesielt original, dette har vært filmatisert før. Men med tanke på hvordan den amerikanske hæren oppfører seg rundt om kring i verden er dette en historie ingen må glemme.