Orions belte (1985)

Russerne skjøt først!!

Av Tor Arve RøsslandFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook08.10.04

Denne filmen klarte egenhendig å snu det norske folks oppfatning om norsk film, for første gang klarte lille Norge å lage en actionfilm der de kunne måle seg med de store gutta i Hollywood. Orions belte gjorde rent bord under Amandapris-utdelingen i 1985 og filmen gikk for fulle hus på kino. Spørsmålet jeg stiller meg er naturlig nok om denne filmen har holdt seg like godt som mange gamle amerikanske actiofilmer har.

Handlingen er lagt til Svalbard og de kalde havområdene rundt, der Tom (Helge Jordal) driver med mer eller mindre lyssky virksomhet om bord på skuta si Sandy Hook. Det som utløser konflikten i filmen er når han tar med seg en bulldoser for å dumpe den i havet, eieren mener han kan snike til seg noen forsikringskroner. Tom og hans øvrige mannskap, Sverre (Hans Ola Sørlie) og Lars (Sverre Anker Ousdal) foreslår at de heller selger bulldoseren på Grønnland og later som om de mistet den i havet under en storm. Som sagt så gjort, de får noen kroner for bulldoseren men innser at de ikke kan returnere til Longyearbyen enda, sysselmannen (Jon Eikemo) er forbannet nok på dem som det er. Så de tar en liten omvei og det skjebnesvangre møtet med den sovjetiske spionbasen blir et faktum. Det er nå moroa starter, og de klassiske scenene der Sandy Hook bli angrepet av et russiske helikopter.

Jeg røper slutten i dette avsnittet, så hopp over hvis du ikke har sett filmen. Lars og Sverre overlever ikke angrepene, og Tom innser at skal han komme seg til Longyearbyen igjen så må han gå. Han klarer seg og kommer seg til folk, bare for å oppleve at ingen tror han. Sysselmannen er mer opptatt av hva som hendte med bulldoseren enn hva Tom påstår hendte med skuta. Tom blir sendt til Oslo av militærpolitiet til avhør, og det blir avslørt at norske myndigheter visste om at det var en russisk spionstasjon på Svalbard, men at dette er en del av den delikate terrorbalansen som eksisterte under den kalde krigen. Tom får beskjed om å holde kjeft. I stedet for rømmer han og med MP etter seg løper han rundt i Oslos gater bare for å ende opp død på en benk i parken.

Orions belte har mange positive og sterke sider. Spesielt liker jeg Helge Jordal sin prestasjon, han er i sannhet i Norges elite både på scene og på film. Hans vandring gjennom isødet for å komme seg til folk er intet mindre enn en klassisk filmscene i norsk filmhistorie. Det samme gjelder helikopterangrepene på skuta, de er fremdeles spennende og har mer enn nok nerve til å konkurrere med dagens actionfilmer. Selv om helikoptrene som ble brukt ikke er russiske. Disse scenene er godt filmet, effektivt klippet og spennende oppbygd. Musikken til Geir Bøhren og Bent Åserud, et radarpar innen norsk film, er også strålende. Blandingen av melodiøse ballader med et kjølig gufs av iskald nordavind og de nærmest atonale samtidsmusikkinspirerte musikkstykkene som akkompagnerer filmens spenningssekvenser utgjør et av de beste soundtrackene i norsk filmhistorie. Fotograf Harald Paalgård gjorde også en kjempeinnsats, og filmen ser utrolig bra ut, spesielt har han fanget lyset og alle variasjonene i snøen på en fengslende måte.

Når alt dette er sagt så kommer jeg ikke utenom at filmens struktur rett og slett ikke fungerer. Den er inspirert av amerikanske spionthrillere, dette er jo åpenbart, men den har en spenningskurve som er som følger: Først blir vi kjent med Tom, Sverre, Lars og deres virksomhet. De støter borti noe de ikke skulle, og blir angrepet av russiske helikopter, dette er filmen absolutte høydepunkt. Så daler kurven under Tom sin strabasiøse ferd hjem, for å dabbe helt av på slutten, siden Norges engasjement i konflikten raskt blir avslørt.

Filmens absolutte actionhøydepunkt befinner seg altså midt i filmen og den klarer aldri å oppnå denne spenningen igjen. Noe som jeg tror de kunne klart hvis de ikke hadde røpet Norges innblanding i saken så alt for tidlig. Hvis de hadde klart å skjule dette poenget, kunne det vært filmens klimaks at Tom avslørte det.

Har så filmen holdt seg? Både ja og nei, strukturen har alltid vært slik og har etter mitt syn aldri fungert hundre prosent. Det som har holdt seg er Helge Jordals fantastiske rolle, og stemningen i filmen, det kalde gufset fra nord (og øst) og filmmusikken. Dette er fullt på høyde med dagens produksjoner. De andre rollene er helt tilstrekkelig gjennomført, men ikke mer. Sverre Anker Ousdal høres veldig ut som Postman Pat, og Kjersti Holmen kan bedre enn dette, Jarl Goli fra Portveien 2 ser vel heller ikke spesielt skummel ut som millitærpoliti, men Helge Jordal overskygger dem alle. Skulle ønske har returnerte til kinolerretet, det er vel og bra med unge fremadstormende norske menn på kino, men de gamle er eldst.

Nå skal man også huske på at de amerikanske filmene som eksisterte på denne tiden gikk også gjennom en transformasjon. Actionfilmer fra denne tiden var preget av å være lettbeinte actionkomedier som Beverly Hills Purk. Det var først på slutten av åttitallet at actionfilmen fra USA fikk sin store ansiktsløfting og storslåtte filmer som Die Hard og Dødelig Våpen kom. Men det er kanskje urettferdig å bare sammenligne med dem, Orions belte har en genuin norsk konflikt i bunnen for handlingen, og Jon Michelet som skrev boka kan vel ikke akkurat kalles amerikavennlig.

Orions belte er absolutt verdt å få med seg en gang til, svakhetene til tross så er det en sterk firer jeg gir den. Men den klarer ikke å klore seg lenger opp på grunn av at den svikter sin egen spenningskurve.

Teknisk
Så over til den rett og slett dårlige utgivelsen. Jeg er ikke imponert over hva som er gjort med noen av disse norske klassikerne som er kommet ut det siste året. Dykket, Etter Rubicon og Orions belte har alle lidd akkurat samme skjebne, og den tekniske kvaliteten på utgivelsen er overhodet ingenting å hoppe i taket av, snarere tvert i mot.

La oss begynne med bildekvaliteten som i og for seg er grei nok, hvis du ser på VHS, men dette er DVD og det forventes at gammel kinostøy og dritt blir fjernet, og at man overfører filmen i det originale formatet som i 1985 var 1.85:1, som omtrent tilsvarer 16:9. Dette er ikke gjort, stedet for blir vi presentert for et 4:3 bilde med en lite loddent svart felt nederst i bildet, for å kompensere for noe av det som mangler på sidene. Bildet i seg selv er greit nok, men det kunne og burde ha vært mye bedre.

Så til lyden som er overført i 2-kanals stereo, noe som er akseptabelt, men det er ikke store spretten i lyden, men mye av dette må nok produksjonen av filmen ta skylden for. Store deler av dialogen er tydelig spilt i ettertid, såkalt voicelooping. Nå er ikke dette spesielt uvanlig, men det er veldig tydelig når det er gjort her. Men det er det for så vidt også i Star Wars IV – A New Hope.

Men musikken og det kalde klimaet på Svalbard kommer overbevisende nok frem i lydbildet. Så lyden får likevel godkjent.

En annen ting som irriterte meg: Filmen er ikke tekstet! Og en god del av sentral dialog er på engelsk. Jeg er rimelig stødig i engelsk, og har ikke noe problem med å forstå, men fremmedspråk skal tekstes, slik er det bare. I tillegg burde den vært tekstet på norsk og engelsk, for på den måten å appellere både til hørselshemmede og engelsktalende.

Det hele virker veldig billig og ikke verdig en av norgeshistoriens mest suksessfulle filmer. Her blir det heller ikke viet store plassen til det faktum at Orions belte ble laget i to versjoner, og det er kun den første som er på disken, den andre blir så vidt nevnt i den meget sparsommelige ”Filmfakta” delen av DVDen, som består av noen enkle tekstplakater. Spørsmål som hvorfor ble det laget to versjoner? Og hva var fjernet i ”spesialutgaven” siden den utradisjonelt nok var ti minutter kortere? Nå har det seg slik at jeg så den trimmete utgaven på kino i sin tid og kan røpe at i denne får Helge Jordal en annen skjebne, eller mer korrekt: filmen slutter litt tidligere.

Her burde det vært kommentarspor med Helge Jordal og produsentene, en dokumentar og mye, mye mer. Og i tillegg burde bildet ha vært gjort bedre. Filminstituttet burde ha innsett sitt ansvar for å bevare norske filmskatter, ikke bare nedfrosset på 35 millimeter film i hvelvet sitt, men hjemme hos filmelskende nordmenn på DVD.

For dårlig av SF Norge og Norsk Film.