Stormvarsel (1948)
Fra ett inferno til det neste.
Key Largo - med den megetsigende norske tittelen Stormvarsel - er nok en klassisk krim/noir-film fra førtitallet der tidens store filmstjerner fylte rollelisten, i likhet med titler som Malteserfalken og The Big Sleep. Det deilige med disse gamle, stilige kriminalfilmene er den upretensiøse og reale presentasjonsformen, der kamera er lite synlig, og effekter ikke er brukt som teknisk briljering. I tillegg er det en glede å se datidens former, kostymer og dekor - for eksempel biler, pistoler, klassiske dresser, hatter og andre lekre detaljer.
John Huston debuterte som regissør med Malteserfalken, og avanserer i Key Largo, som virker sikrere og har et litt sterkere personlig preg. Huston er også delvis ansvarlig for manuskriptet til begge filmene, og likhetene er mange. Men også selve genren krever sine faste ingredienser: Sliten "helt" med uortodokse metoder og mørklagt kontor hjelper femme fatale, men ofte på falske premisser. Folk har gjerne dobbel identitet og/eller bærer på store hemmeligheter, og det er vanskelig å vite hvem man kan stole på. Helten involveres i saken av personlige årsaker, en liten romanse er ofte inkludert, samt korrupsjon, skyting, jaktscener, uventede politibesøk, gammeldags spionasje fra bil med ansiktet skjult bak en avis eller en hattebrem, og så videre, og så videre. (Filmen Chinatown er en kjent moderne versjon av de herved omtalte eldre noir-filmene, og som en liten sympatisk "meta-spøk" har Roman Polanski faktisk gitt selveste John Huston en rolle - til minne om Hustons Malteserfalken og Key Largo. Morsomt!)
Key Largo er navnet på en liten koralløy utenfor Floridas sørlige punkt, der folk som flykter fra en belastet tilværelse - eller er på søken etter et nytt liv - ofte havner i transit. Eks-majoren Frank McCloud (Humphrey Bogart) ankommer stedet rett før et varslet uvær, og han sjekker inn på Largo Hotel. Frank tas mistenkelig dårlig imot av de andre besøkende, og han blir uvennlig gjort oppmerksom på at de "er gjester under et spesielt arrangement" - og at hotellet forøvrig er stengt.
Den ampre gjengen viser seg å være den beryktede gangsterkongen Johnny Rocco (Edward G. Robinson) og hans medhjelpere, som har overtatt kontrollen på bruket i påvente av videre flukt til Cuba, og de holder i den forbindelse hotelleier Mr Temple (Lionel Barrymore) og hans svigerdatter Nora (Lauren Bacall) som gisler inntil alt er klart for avreise. Frank McCloud - som var krigskamerat med Noras avdøde ektemann - blir sterkt involvert på flere plan, og havner snart i en livstruende situasjon. Spørsmålet er om Frank, som er sliten og desillusjonert etter årene i krig, har krefter igjen til å holde stand mot den terroriserende og farlige Rocco...
Mr Rocco og hans desperate forsøk på å gjenvinne sin gamle og tapte makt skaper en større storm inne i huset enn orkanens herjinger utenfor, og det meste av filmens spilletid foregår nettopp innendørs på hotellet. Klassiske kriminalfilmer laget over denne lesten ligner faktisk et kammerspill. Innenfor veggene utspilles mentale utbrudd og svingninger, som blant annet den påtrengende sosiale og alkoholiserte blondinen Gaye Dawn (Claire Trevor) sørger for. Dialogen er fyldig og ganske konsentrasjonskrevende, og det er også mange navn å holde orden på. Hele filmen er tatt opp i studio, og det synes godt (krusningene på vannflaten er like store i horisonten som i fjæra, og så videre), men det litt skranglete visuelle uttrykket er faktisk litt sjarmerende i denne sammenhengen, og bryter egentlig ikke magien.
Frank McCloud-karakteren virker noe tydeligere og mer vennligsinnet enn Philip Marlowe i The Big Sleep eller Sam Spade i Malteserfalken. Uværs-elementet og den tett ladede stemningen - "stillheten før stormen" - gjør kanskje også at opplevelsen av Key Largo skiller seg fra det mer "rasjonelle" preget over de to andre filmene. I tillegg er det et politisk/etnisk aspekt: To indianere er etterlyst av politiet, og Mr Temple - som er urbefolkningens venn og beskytter - blir anklaget for å ha noe med saken å gjøre.
Bildet er selvfølgelig i sort-hvitt (i format 1.33:1), og har fått et svakt rosaskjær over seg på DVD. Den tydelige slitasjen av råstoffet forstyrrer den visuelle opplevelsen, særlig i partier der kvaliteten ellers er på sitt verste. Av og til opptrer sekvenser med svært ulne bilder og grøtete kontraster - i tillegg til flekker, striper, hår og så videre. Monolyden (Dolby Digital) finnes på spansk og tysk i tillegg til engelsk, og filmen er tekstet på de aller fleste euopeiske språk. Maw Steiners klassisk spenningsforsterkende filmmusikk fungerer etter intensjonen, og dialogen er tydelig nok til at man får med seg hva som blir sagt. Og det er aktså ikke lite!
Til tross for total mangel på ekstramateriale anbefales herved DVD-utgaven av Key Largo på det (nest, nest) sterkeste!