Utgivelsen: 
Schindlers liste [Special Edition] (1993)
He who saves one life saves the world entire.
Jeg tror ikke det var mange som følte lettelse og glede etter å ha sett Schindlers Liste på kino da den kom i 1993, men det gjorde jeg.
Jeg har alltid vært en stor tilhenger av Steven Spielbergs filmer og jeg var oppriktig rørt og lykkelig over at han hadde laget et slikt mesterverk. Mannen kan annet enn å skremme oss med haier og røre oss med romvesen. Han skuffet meg litt med Purpurfargen, men tok det igjen med Schindlers Liste.
Handlingen i filmen er lagt til andre verdenskrig. Vi blir kjent med den kyniske Oskar Schindler (Liam Neeson) som har planer å bli kjent med tyskerne og utnytte deres vennskap til å tjene seg rik på krigen. Jøder er nemlig gratis arbeidskraft. Han bygger etter hvert en meget innbringende fabrikk i Polen og benytter seg av de polske jødene som var blitt frarøvet sitt sivile liv. I begynnelsen bryr ikke Schindler seg om jødenes skjebner mer enn tyskerne, men da han ansetter den jødiske bokholderen Stern (Ben Kingsley) endrer ting seg. Stern klarer å få ansatt mange av kultureliten blant de polske jødene til fabrikken. Musikere, professorer, kunstnere osv, mennesker som egentlig ikke har noen praktisk nytte i tyskernes plan, men som representerer en viktig kulturarv ikke bare for jødene, men for hele Europa. Disse menneskene er selvsagt litt klønete i arbeidslivet, og Schindler fatter mistanke, men han klarer likevel ikke å si dem opp, han har begynt å få en gryende mistanke om hva som skjer med dem når de blir ført bort i lange godstog.
Den groteske Amon Goeth (Ralph Fiennes) dukker også opp som leder av en tysk fangeleir for jøder. Denne mannen er et prakteksempel på hva Hitlerjugend klarte å produsere. Han har et absolutt forkastelig syn på det jødiske folk, han skyter jøder før frokost uten å fortrekke en mine. Samtidig er han forelsket i den jødiske husholdersken sin. Oskar Schindler blir også en nær venn med Goeth og utnytter hans vennskap ved flere anledninger.
Etter hvert som krigen nærmet seg slutten ble tyskerne desperate, de måtte gasse i hjel så mange jøder som mulig, også Schindlerjødene ble truet. Schindlers samvittighet er nå så tynnslitt at han ender opp med å kjøpe dem fri. Stern får i oppdrag å konstruere en liste med navn på jøder. De må velge ut rundt 1100 mennesker som skal overleve. Filmen avsluttes med en scene fra Israel der de virkelige Schindlerjødene går hånd i hånd med skuespillerne som spilte dem og legger hver sin stein på Oskar Schindlers grav. En sterk og rørende scene.
Jødene i filmen er på mange måter hovedpersonene, men ikke på den måten man kunne forvente. Filmen lar oss ikke blir så veldig godt kjent med dem, men likevel føler vi utrolig sterkt når de blir mishandlet eller drept. Hovedpersonene er Schindler, Goeth og Stern, de øvrige jødene er for biroller å regne. Spielberg har klart det mesterstykket å følelsesmessig involvere tilskueren uten å la deg blir altfor godt kjent med dem du føler for. Noe av grunnen til at dette fungerer er at filmen aldri blir sentimental og dvelende, slik som for eksempel tv-serien Krig og Erindring var, men kaldt, kynisk, registrerende nærmest dokumentarisk forteller den oss hva som hendte. Verken mer eller mindre. Scenen der kvinnene og barna er kommet inn i gasskammeret og er livredde for å dø, men som ender med at de faktisk fikk seg en velfortjent dusj er utrolig sterk å se. De var de eneste jødene som ble fraktet ut igjen av Auschwitz-Birkenau.
Scenen der jødene blir plassert i den beryktede gettoen i Warzawa sitter også lenge på netthinnen, for ikke å snakke om scenen der de blir hentet ut igjen og plassert i fangeleiren. Scener jeg aldri glemmer.
Virkemidlene i Schindlers Liste er få og enkle. Den er spilt inn nesten utelukkende i sort-hvitt (bortsett fra sluttscenen fra Israel) med mesteren Janusz Kaminski bak kamera. Bruken av skygger og lys grenser opp mot det geniale når det gjelder å understreke sinnstemninger og følelser i karakterene. Her er Spielberg en stor kunstner. Musikken til John Williams er i motsetning til hans tidligere komposisjoner i Star Wars og Indiana Jones meget nedtonet i Schindlers Liste. Mesterfiolinsten Istzak Perlman låner sitt talent og skaper en tung og vemodig stemning over soundtracket. Jeg husker godt at jeg kjøpte cd'en noen uker før jeg så filmen første gang og ble utrolig tynget over kraften i musikken. En cd jeg har dratt frem mange ganger bare for å nyte de musikalske kvalitetene. Uten tvil det sterkeste John Williams har komponert.
Skuespillerprestasjonene er store, spesielt Ben Kingsley (Gandhi) og Ralph Fiennes (Quiz Show) som vant Oscar for rollen som usympatisk nazist. Liam Neeson i hovedrollen gjør jobben sin bra, men de to andre er bedre.
Det blir vanskelig å se en film som dette uten å reflektere over situasjonen i Midt-Østen i dag. Spesielt siden sluttscenen er spilt inn i Israel og viser oss dagens jøder. Hva har jødene gjort med landet som ble gitt dem? Kan uretten de påfører det Palestinske folk rettferdiggjøres gjennom lidelsene de selv gikk gjennom under andre verdenskrig? Jødene er ekstremt mektige i Hollywood, mange store produsenter er jødiske, deriblant Spielberg selv. Og det faktum at Oscar-komiteen ikke godkjente den palestinske filmen Devine Intervention som nominert til beste utenlandske film fordi de ikke anerkjente Palestina som stat er litt skremmende og ikke så rent lite irriterende. Dette skjedde etter sigende etter press fra Israel, som har USA som en viktig støttespiller. Jeg skal ikke diskutere mer politikk i denne omtalen, konflikten der nede er så betent og vanskelig at en filmomtale er ikke stedet å preke, men jeg slutter meg til noe jeg leste i avisen: Hat Israel, men elsk jødene. Filmen blir ikke mindre mektig og sterk selv om man kanskje er opprørt over hva som skjer i verden i dag. Det som hendte under andre verdenskrig må ikke glemmes! Dette er Spielbergs viktigste budskap, og det kommer frem, samme hva Ariel Sharon eller Yassir Arafat måtte finne på.
Teknisk
Denne filmen er utgitt i to utgaver. Den ene er en tre-disc boks der selve filmen er spredt utover to plater og med dokumentarfilmene Stemmer fra listen, som handler om øyenvitners erfaringer fra konsentrasjonsleirene, og The Shoah Foundation Story, som viser oss Shoah stiftelsen sitt arbeid. En oppsamling av uredigerte fortellinger fra jøder og andre overlevende etter konsentrasjonsleirutryddelsen under andre verdenskrig. En imponerende innsats blir gjort for å samle inn alle intervjuene og ikke minst i å gjøre dem tilgjengelig via digital lagring. Morgan Freeman er forteller. Litt klønete utførelse på selve boksen, det er faktisk vanskelig å åpne den og få ut filmen.
Filmen gis også ut i en samlerutgave som inneholder den første boksen, men i tillegg også en cd med filmmusikken. En bok med fantastisk gode bilder og et forord av Steven Spielberg, og et bilde fra den originale 35 mm filmrullen som er plassert på et samlekort. Det hele plassert i en stor samleboks som ser lekker ut i hyllen. Samt et Certificate Of Authenticity som bekrefter at du eier en samleboks.
Lyd og bilde er feilfritt på denne filmen. DTS-lydsporet er som vanlig det beste. Togene som kjører fulle av jøder har en skremmende, nærmest organisk lyd til seg som kommer godt til sin rett. God lyd- og bildekvalitet setter som alltid en spiss på en hver dvd-utgivelse.
Det som trekker ned er at det mangler noe vesentlig her: Nemlig en skikkelig "The Making of"-film, det hadde vært utrolig interessant å se hvordan denne filmen ble laget, fra manus til ferdig film. Arbeidet med Shoah foundation er selvsagt viktig og interessant, men bør ikke overskygge det faktum at mange lurer på hvordan dette mesterverket ble til. Et kommentarspor savnet jeg også, men jeg vet gjennom tidligere intervjuer med Spielberg at han vegret seg mot å spille det inn. Det ble for sterkt for han. Likevel er kvaliteten og utførelsen på samlerboksen så lekkert at den får en sekser. En stor honnør til Universal for denne utgivelsen.
Et must i en hver DVD-samling.
blog comments powered by Disqus