El Mariachi (1992)
Min gitarkasse er lastet med...
Vi følger en ung mann (Carlos Gallardo) hvis største ønske er å følge familietradisjonen og bli en gitarspiller - en mariachi. Med den drømmen reiser han fra by til by men uten å få verken berømmelse eller penger i lomma. Etter flere bomturer kommer vår mann til en by som han føler vil bringe hell.
Samtidig kommer en mann med helt andre hensikter til byen. Han er nemlig ute etter å hevne ham som sendte ham i fengsel. Felles for de to er at de begge er svartkledde og bærer på hver sin gitarkasse. Førstnevntes kasse inneholder en gitar, den andres er full av våpen…
Det er dermed duket for forviklinger når byens kriminelle overhode, Moco, får nyss i at en skyteglad og hevngjerrig gitarspiller er kommet til byen. Han sender dermed ut sine undersåtter for å rydde vedkommede av veien.
Filmen er Robert Rodriguez debut som regissør og her boltrer han seg i spenstige kameravinkler og klisjeer. Kjapp og skrå kameraføring samt ekstrem bruk av vidvinkel gir en futt og fart over seansen som understreker den humoristiske stilen Rodriguez har lagt seg på. Et bybilde der de onde møter de gode og hvor gladvold later til å være dagligdags framhever tegneseriepreget.
Selv om den 23 år gamle Robert Rodriguez kun klarte å skrape sammen 7000 dollar til El Mariachi, har han klart å kjøre løpet fullt ut og skapt denne fartsfylte revolverkomedien. Skuespillet er dog ikke av samme kaliber som regien, men greit nok - og på grunn av den gjennomgående parodierende stilen morsomt så det holder. Det er vel på sin plass å legge til at undertegnede ikke skjønner et kvidder spansk, og dermed ikke er fullt kvalifisert til å evaluere alle aktørenes ferdigheter.
Filmen er gjennomgående preget av lavt budsjett, og grunnet dette har det nok blitt mer fest og humor enn hva som var planen på manus. Action er selvsagt filmens hovedingrediens, og tilhengere av slikt blir nok ikke skuffet. Den velkjente oppskriften med det gode mot det onde og en vakker dame midt i det hele, fungerer oppsiktsvekkende godt.
Bildekvaliteten er det så som så med. Vi DVD-entusiaster lovpriser selvfølgelig anamorft bilde, men bildet er svært grovkornet, overeksponert og fullt av støv og forstyrrelser. Ja, det finnes nok å pirke på om vi gidder det, men tenk nå heller på at Rodriguez har klart å fortelle det han ville med beskjedent utstyr så vi får glede oss over det. Lyden er i Dolby Digital 2.0, og effekter er det lite av. Skremmes du av spansk tale og skjønner like lite av portugisisk er det greit at tekstingen er på ren engelsk uten døvehjelp.
På bonussiden kan nevnes "The ten minute film school" der Robert Rodriguez nærmest gir en oppskrift på hvordan man kan lage best mulig film av minst mulig penger. Artig stoff for alle med en filmskaper i magen, og kanskje noe for diverse Hollywood-regissører også? Regissøren har også tatt seg tid til å kommentere filmen (på engelsk) i et eget lydspor, og en animasjonsfilm han har lagd ligger også med - artig.
PS: Vær oppmerksom på at dette dreier seg om en 'Double Feature' med Desperado og El Mariachi (som det framgår av coverbildet). Vi har valgt å anmelde disse hver for seg.