Two and a Half Men - Sesong 5 (2007)

Forbasket bra

Det er bare en situasjonskomedie. Det er ikke kunst, det er ikke nyskapende. Men det er en forbasket god situasjonskomedie.

Av Thor Willy BakkeFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook10.05.09

Fotogalleri

Charlie Harper (Charlie Sheen) er fortsatt en egosentrisk horebukk og en dranker. Penger og vakre kvinner faller fortsatt i fanget hans uten at han anstrenger seg. Hans bror Alan (Jon Cryer) bor fortsatt i gjesterommet, et av livets ofre. Han er ikke redd for å syte høylydt over hvor urettferdig det er at han aldri opplever noen belønning for å være en hardt arbeidende, moralsk og velmenende mann. Hans sønn Jake (Angus T. Jones) er ikke mye av en velsignelse heller, et tykkhodet kakemonster som irriterer alle rundt seg.

Det bankes ut enormt mange amerikanske sit-coms, og det meste er så ille at det gjør litt vondt å se på dem. En sjelden gang kommer det noe banebrytende og genialt, som f.eks. Seinfeld. Two and a Half Men er langt på vei en helt vanlig situasjonskomedie. Et fast galleri med et par voksne med karaktertrekk som gjør at de aldri kan komme overens, med en unge på toppen, et temmelig vanlig utgangspunkt. Det er imidlertid flere ting som setter denne serien i en særklasse. Det ene er at sønnen Jake ikke er søt. Han er ikke smart, han avslører ikke de voksnes bedrag og selvbedrag, og han avslutter ikke scenene med treffsikre replikker. Han er en tykkfallen idiot. Og jeg elsker ham for det, for er det noe jeg ikke tåler, så er det søte, smarte og skarpsindige unger. Dernest er serien frekk, hard og moderne, og det er ikke satt mange grenser for Charlies utfoldelser. Han kjøper ubeskjemmet sex fra luksusprostituerte og han drikker som en svamp, gjerne foran øynene til små barn. Dette gjør serien tiltalende amoralsk.

Aktørene er noe helt for seg selv. Jeg er glad på et rent personlig plan for at Jon Cryer, min favoritt fra flere åttitallsfilmer, endelig har funnet suksess. Charlie Sheen gjorde noe så baklengs som å starte som karakterskuespiller med filmer som Platoon og Wall Street, for så å ende som en særs vellykket og populær TV-komiker. Det er også bemerkelsesverdig hvor godt besatt birollene er. Ikke bare gjestestjernene, som Jenny McCarthy og John Wagner, men også pyttesmå roller som ekspeditøren i bokhandelen eller Charlies erobringer, her gir alle alt de har.

I sesong fem følger vi brødrenes giftige mor Evelyn og hennes romanse med Teddy, helt frem til en særdeles inspirert crossover med CSI. Kanskje ikke sesongens morsomste episode, men kuriosaverdien er skyhøy. Min egen favoritt var kanskje episoden der Charlies hedonistiske livsstil går mot det latterlig selvdestruktive, kanskje episoden der Alan irriterer en prostituert så mye at han får pengene igjen og forbud mot å ringe henne – eller jeg vet ikke. Jeg så åtte av episodene på én kveld, og jeg lo fortsatt godt av den siste.

Det er som sagt bare en situasjonskomedie, ikke kunst. Men når det er skrevet av bransjens beste forfatterteam og fremført av noen av de beste aktive komikere vi har i dag, balanserer det helt mot kanten av kunst.

Teknisk
Pent bilde i 16:9, men ikke fullt så sprakende klart og flott som man kan forlange av spillefilmer. Lyden er i DD 2.0, noe som er mer enn tilstrekkelig når det bare er dialog som skal ut. Ekstrastoffet består av en helt grei jubileumsfeiring av episode 100, en artig sak der produsent Chuck Lorre forklarer de pussige tekstplakatene som følger hver episode (vel verdt å bruke pauseknappen på disse, noen er vittige, andre til og med dypsindige). Og så CSI-episoden der våre venner er med og der seriens forfattere prøver seg på krim. Inkluderingen av denne var elegant og stilig, så slipper man å kjøpe en CSI-dvd i tillegg. Fin kvalitet på ekstrastoffet, selv om det var lite av det.