Utgivelsen: 
Mr. & Mrs. Smith (2005)
Småmorsomt men fryktelig forutsigbart
For et par år siden var Doug Liman en av de mest lovende unge amerikanske regissører. Filmer som ”Swingers” og ”Go” viste tydelig at vi her hadde å gjøre med en regissør som åpenbart elsket film og som behersket morsomme, underholdende og friske karakterkomedier med en visuell, energisk og fargerik stil. Faren med slike regissører er at før eller siden begynner de store Hollywood-lønningene å friste mer og mer, og det er helt tydelig at Liman, nå har nådd dette punktet. Hans forrige film, ”The Bourne Identity” var likt av mange, men personlig følte jeg dette var ganske kjedelig og klisjefylt dusinvare jeg hadde sett tusen ganger før.
Dessverre fortsetter Liman i det samme sporet med ”Mr. And Mrs. Smith”. I filmen følger vi det på overflaten meget kjedelige forholdet mellom John Smith (Brad Pitt) og Jane Smith (Angelina Jolie). Begge to er imidlertid, uten at den andre vet det, hemmelige snikmordere, og når de begge blir sendt på samme oppdrag, ødelegger de oppdraget for hverandre. Like etter får de begge ordre om å drepe hverandre, og nå begynner forviklingene for alvor å hope seg opp. Konfrontasjonene eskalerer mer og mer, og actionsekvensene kommer mot slutten hyppigere enn regnet i Bergen.
Nå må det sies at filmen har en del morsomme øyeblikk, slik som blant annet terapitimene John og Jane har sammen, og en middagssekvens hvor begge to mistenker hverandre for å prøve å ta livet av den andre. I tillegg er actionsekvensene profesjonelle og vellaget, men det er likevel ikke mye å se her som ikke er gjort bedre før. Filmen gir seg dog ikke ut for å være annet enn actionfylt underholdning med to av Hollywoods mest attraktive stjerner, og dersom man setter seg ned for å se filmen med dette utgangspunktet, vel klar over at dette ikke er en film som krever medlemskap i MENSA for å forstås, vil man få det man søker. Pitt og Jolie har god kjemi sammen og filmen har konstant fremdrift og driv.
Problemet er rett og slett at en film med et såpass artig utgangspunkt som dette hele tiden velger den forutsigbare veien. Det faktum at verken John eller Jane Smith egentlig vet noe som helst ”virkelig” om den andre er for eksempel et poeng som kunne vært gjort så mye mer ut av. I stedet blir dette poenget stort sett kun spilt på i form av en dialog plassert midt i en voldsom biljakt, og i løpet av siste halvtimen blir omtrent all denne potensielle situasjonskomikken droppet til fordel for den ene skytescenen etter den andre.
Et annet problem, som for øvrig gjelder hele Hollywood, er den stadige varsomheten filmskaperne har for å unngå at filmen deres får ”R”-rating, eller 17-årsgrense, i USA. Presset fra produsentene om at filmene må tjene mest mulig gjør at filmer ofte blir pakket inn i en veldig snill form slik at man unngår en slik aldersgrense. Ettersom ”Mr. And Mrs. Smith” et basert på enTV-serie kan det for så vidt forstås at filmen er laget for et mer åpent publikum, men samtidig kunne også historien fått en god vri ved at den rett og slett var litt mer frekk og vågal – nettopp fordi den da ville skilt seg ut fra så alle andre actionfilmer som produseres i USA for tiden. Ingen kan benekte at både Pitt og Jolie er meget sexy skuespillere, så å se dem i en litt ”røffere” stil kunne muligens gitt filmen en mer dristig og spennende kontekst. Det er en grunn til at folk husker ”True Romance” 12 år etter at den kom. Jeg tviler sterkt på at ”Mrs. And Mrs. Smith” blir husket like lenge.
Egentlig føler jeg at det er vanskelig å si særlig mye mer om filmen enn dette. Jeg begynner rett og slett gått lei disse velpolerte samlebåndproduksjonene som er omtrent like utfordrene for intellektet som en Pizza Grandiosa er for ganen. Dersom du har sett traileren for ”Mr. And Mrs. Smith” vet du akkurat hva du får, verken mer eller mindre. Filmen leverer det den lover men ikke en centimeter mer.
Teknisk
”Mr. And Mrs. Smith” blir selvsagt presentert i sitt originale format 2.35:1, optimalisert for 16:9-skjermer og bildet er, som forventet av en så ny film, ingenting å utsette på. Bildet er klart og tydelig hele veien gjennom.
Filmens lydspor er også helt i tråd med hva man forventer. DVDen inkludere både et lydspor i DTS 5.1 og i Dolby Digital 5.1. Under filmens mange actionsekvenser får alle høyttalerne kjørt seg, og resultatet blir derfor et aggressivt, dynamisk og vellaget lydspor.
DVD-utgivelsen skuffer imidlertid litt på ekstramateriale fronten. Vi får servert to kommentatorspor, et med regissør Doug Liman og manusforfatter Simon Kinberg, og et med produsentene Lucas Foster og Akiva Goldsman. Sporene er imidlertid ganske like – forskjellige aspekter omkring produksjonen, storyen og det tekniske blir diskutert, men egentlig er det ingen av sporene som interesserte meg så veldig. Begge kommentatorsporene føles temmelig uoriginale, men dersom man er fan av filmen kan de vel være grei å høre gjennom.
Ellers får vi servert en 7 minutter lang dokumentar kalt ”Making a Scene” hvor vi, som tittelen antyder, får presentert en scene fra filmen og hvordan den ble til. En helt grei dokumentar, men det er ikke noe man gidder å se mer enn en gang.
Det er også inkludert tre slettede scener, hvorav scenen med Vince Vaughn var den eneste jeg likte. Vaughn har et stort komisk talent, så jeg skulle gjerne sett denne scenen i ferdigproduktet. De to andre scenene er imidlertid ikke mye å skryte av.
Til slutt kan man også finne filmens teaser og filmens trailer. Oppsummert er derfor DVD-utgivelsen temmelig ordinær og uoriginal, men likevel ikke så ille som det kunne vært. Alt i alt er hele DVDen middelmådig – både filmen og utgivelsen. Fort sett, fort glemt.
blog comments powered by Disqus