Gudfaren II (1974)

Mesterlig oppfølger

En krevende og engasjerende film og en av de beste oppfølgere som er laget.

Av Thor Willy BakkeFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook02.09.08

Fotogalleri

I denne ypperlige filmen følger vi Michael Corleones slit for å nå toppen i sin bransje, og parallelt fortelles historien om hans far Vito og hans kamp ut av fattigdommen.

Det er en ufattelig mengde plan og nivåer i The Godfather Part II, la oss bare beskjeftige oss med noen av dem. For det første er det en spennende dobbelt-thriller der vi følger to generasjoner Corleone. Den ene historien er en enkel og effektiv fortelling om veien opp av armod, den andre en komplisert fortelling om en mann på vei helt mot endeløs makt og rikdom i et opprørt hav av intriger, forræderi og vold mot uskyldige. For det andre beskriver disse to fortellingene mafiaens fødsel og fremgang og kartlegger langt på vei organisasjonens innflytelse, maktbruk og ulike metoder på det tidspunktet de var på toppen. Og for det tredje gir filmen et unikt innblikk i hvordan familiefølelse og overlevelsesvilje kan perverteres til grådighet, maktmisbruk og moralsk fallitt.

Robert De Niro gjør en suveren rolle som den unge Vito og han spiller på de nydeligste små nyanser for å antyde det som ligger bak don'ens rolige, vaktsomme blikk og kontrollerte kroppsspråk. Han gir et inntrykk av en mann som tenker mye, snakker lite og når han handler er det resolutt og med full kontroll over konsekvensene.

Like forbannet stikker Al Pacino av med filmen. Hans hjerteløse Michael Corleone er fascinerende i all sin isnende kulde, og Pacino skildrer ham lavmælt og kontrollert, slik at de få følelsesutbruddene blir desto sterkere. Michael lever i en verden av hykleri, og han kan hykle med de beste av dem. Hans usunne besettelse av sin egen skadeskutte familie er ikke annet enn en spinkel rettferdiggjørelse av midlene han tar i bruk i det såkalte forretningslivet sitt. Han forlanger lojalitet og underkastelse fra alle og nøler ikke med å få selv de svakeste trusler eliminert. Selv bytter han allianser som det passer ham, og dolker gjerne folk i ryggen når de ikke venter det fordi det er mest praktisk. Det er overhodet ingenting igjen av den pliktoppfyllende, sympatiske krigshelten fra den første filmen. Michael er blitt et monster, og selv i filmens aller siste ensomme scene er det vanskelig å se om han angrer eller om han bare gir etter for selvmedlidende sentimentalitet. Jeg klarer ikke å la være å synes synd på ham, men han fortjener egentlig ingen sympati.

Om det overhodet finnes noen svakhet med filmen måtte det være at historien fra 1959 er overdrevent komplisert. Det er en voldsom mengde ulike aktører med skjulte allianser, de lyver ustoppelig og uimotsagt og det skjer masse som aldri blir fullt ut forklart i filmen. Dette gjør filmen til et yndet diskusjonstema for filmfreaks, til bekostning av en noe svakere tilfredsstillelse for mer tilfeldige publikummere.

Teknisk
Bildet er noe forbedret fra den første filmen. Det er ikke perfekt, men det er få eller ingen regelrette feil med det. Lyden er også bedre mikset, men her er det fortsatt rom for forbedringer. Flere scener er preget av en hermetikkboksaktig romklang, en feil med originalsporet man godt kunne kostet på seg å rette opp.

Av ekstrastoff er det bare Coppolas egen kommentar til filmen. Den er av svært høy kvalitet og dekker det meste. Så får det heller være at den egner seg best for blodfans og filmnerder.