Utgivelsen: 
Inglourious Basterds [Quentin Tarantino Collection] (2009)
Blodtørstige bastarder på boks
En filmnerds fantasi om å dele ut beinhard justis under 2. verdenskrig. Tarantino dyrker sine svakheter, som endeløse dialoger og monologer, men her viser han også sin imponerende styrke som kreativ forteller.
Se filmklipp
Frankrike, 1941. Den samvittighetsløse "Jødejegeren" oberst Hans Landa (Cristoph Waltz) herjer Europa, en nidkjær petimeter som utrydder de han har ordre om å utrydde mest fordi han liker å vise hvor flink han er. Hopp frem til 1945. En gruppe filmglade mennesker støter på hverandre i en liten fransk by, blant annet en vakker og mystisk kinoeier (Mélanie Laurent), Joseph Goebbels og en tysk krigshelt. En storstilt premiere på et nazistisk helteepos planlegges. Samtidig herjer løytnant Aldo og hans gjeng med hardkokte drapsmenn bak fiendens linjer. Som apacher dreper og skalperer de tyske soldater og ryktene går helt opp til en kolerisk Adolf Hitler. Kanskje kommer alle disse til å treffes på kino en kveld?
Tartantino er tilbake, og han har inntil videre ristet av seg trangen til å utføre tøvete, artistiske stunts. Han er tilbake som bona fide filmskaper, som forteller, som regikunstens svar på David Bowie. En mann med kontroll og idéer og en forrykende fantasi som evner å sjokkere, more og underholde oss. Han øser på med en generøsitet som bringer tankene helt tilbake til Pulp Fiction.
Tarantino har hatt en særs heldig hånd med rollefigurene og ikke minst med skuespillerne. Det østerrikske megatalentet Cristoph Waltz hersker over hele filmen med sin pratsomme, intelligente og ikke minst språkmektige SS-oberst. En fantastisk skuespiller som fikk et meget fortjent internasjonalt gjennombrudd med nettopp denne filmen. Men Waltz får farlig konkurranse fra en herlig påtent Brad Pitt, han har ikke vært så magnetisk god siden Fight Club. Alle de andre stjernene og tidligere stjernene snubler nesten i hverandre for å vise seg frem fra sine aller beste, mest karismatiske sider. Veteranen Rod Taylor gjør en sjeldent bra Churchill. Mike Myers balanserer på kanten av komedie som den mest britiske briten i verden, men faller aldri ned på komediesiden. Vi hører stemmene til både Harvey Keitel og Samuel L. Jackson.
Jeg liker også Tarantinos manglende respekt for historiske detaljer. Filmene hans har alltid hatt et nokså flyktig forhold til virkeligheten, og det synes jeg bare gjør dem mer overrumplende og festlige.
Scene for scene ville Inglourious Basterds vært veldig nært et mesterverk, fullt i stand til å konkurrere med filmene Tarantino laget da han var ganske ung og veldig sulten. Men jeg pleier for min del å se alle scenene etter hverandre samme kveld når jeg ser film, og det er der jeg sliter. Bokstavelig talt.
Ok, det er fullt lov å ha med noen lange scener, ikke minst når det skal bygges spenning og scenen har en mening. Filmens åpningssekvens er et fint eksempel på dette. Denne scenen skal være lang, for den skal etablere hovedtrekkene til filmens viktigste personlighet. Vi blir kjent med Landas ressurser, hans kunnskaper om språk, hans omstendelige væremåte og hans sans for byråkratisk pirk. Vi skjønner også at han er demonisk slu og manipulerende, og at han ikke eier samvittighet. Vi oppdager til og med at han har en eksentrisk forkjærlighet for meieriprodukter, og at han har en kime til opprør i seg. Så mye informasjon på tjue minutter gjør dette til en i grunnen ganske kort scene.
Problemet er at Tarantino lar oss gjennomgå nesten utelukkende lange scener og veldig få av dem gir oss informasjon eller underholdning som står i forhold til lengden. I altfor mange scener er det dessuten aldeles opplagt hvordan scenen kommer til å ende, men likevel trekkes samtalene ut i det parodisk langtekkelige før den selvfølgelige konklusjonen kan trekkes. Det er så mange som må overtales til det ene og det andre i løpet av filmen, det føles rett og slett som mas.
Dette var mye verre første gangen jeg så filmen, denne følelsen av mas og uttværing. Tarantino bygger spenning, det er han god til, men han lar oss ikke få noen ordentlig dramatisk tilfredsstillende forløsning før helt til slutt. Det blir slitsomt, i ordets rette forstand. Det går en subtil grense mellom pleasure delayer og pleasure denier, og Tarantino snubler over denne grensen flere ganger.
Det hjelper altså å se filmen flere ganger. Pust rolig, nyt enkeltscenene, den musikalske intonasjonen til Cristoph Waltz ordrike talestrømmer på mange språk og la deg underholde av den flirende gale drapsmannen som Brad Pitt fremstiller. Sistnevnte er dertil denne rå historiens meget betenkelige helt. Det tar imidlertid lang tid før klimaks kommer, så ikke la deg selv bli for fort opphisset.
Teknisk
Litt usikker på arrangementet med boksutgivelsen, men det er altså Universal som eier denne filmen og ikke Nordisk Film as, som eier de foregående Tarantino-filmene. Det betyr for oss Universal-standard på utgivelsen, og den er høy. Langt på vei feilfritt bilde, helt feilfri lyd og endelig en real ladning ekstrastoff. Noe av dette er corny, som hyllestene til klipperen og klapperen. Deleted eller alternative scener inneholder lengre versjoner av scener som alt er mer enn lange nok, men greit nok. Pen gjennomgang av filmens plakater, ekstrastoff som understreker at dette er film om film. Så er det noen stjerneintervjuer og det aller beste er når Elvis Mitchell intervjuer Tarantino og Pitt. Blant mye annet interessant forteller filmskaperen at det ikke er noe problem for ham å lure inn såkalt forklarende dialog, for han skriver så mye dialog om "nothing" likevel at det bare er å putte den inn der. Så Tarantino vet selv at han skriver masse meningsløs dialog? Filmen er tilgjengelig i et vakkert innpakket boks-sett; Quentin Tarantino Collection.