Utgivelsen: 
Victoria (2013)
Store ambisjoner som ikke omsettes til et interessant resultat
I år kom Victoria ut etter mange år på idéstadiet, men der kunne den like gjerne forblitt.
Klassisk fortelling om den umulige kjærligheten mellom to mennesker fra forskjellige klasser i samfunnet. Den unge møllersønnen Johannes (Jakob Oftebro) og overklassejenta Victoria (Iben Akerlie) vokser opp sammen og har fra barnsben av et nært forhold. Det norske samfunnet på slutten av 1800-tallet tillot ikke slike kjærlighetsforhold og deres skjebner er tragiske og kan på mange måter minne om Shakespeares Romeo og Julie.
Victoria starter med et innblikk i de to hovedkarakterenes oppvekst. Målet med denne starten er nok å beskrive det lange og nære forholdet mellom dem slik at man senere skal skjønne hvorfor de to er så uløselig knyttet til hverandre. Allerede her bommer man på mål, for anslaget klarer ikke å etablere en troverdig eller sympatisk fremstilling av hvorfor de to er ment for hverandre. Når grunnpremisset for den videre handlingen er såpass vagt blir det vanskelig å vite hva man kan forvente eller tolke ut av det man blir servert. Hadde det blitt tydeliggjort hvorfor de to burde være sammen også i det voksne liv kunne nok filmen fremstått på en helt annen måte, men det gjør den altså ikke.
Samtidig som Victoria er en særdeles vakker film estetisk sett, er det mange elementer som ikke er som de burde. La oss begynne med manus, dialogen føles kunstig og karakterene fremstår som klisjeer av stereotyper som i hvert fall jeg hadde håpet at var utradert for lenge siden. Og det er ekstra trist når det er med så mange gode skuespillere. Relasjonene mellom karakterene er ikke troverdig og det skurrer stort sett hele tiden. Skillene mellom klassene skal tydeliggjøres og vel så det. Det blir til tider ufrivillig komisk når overklassen fremstilles, jeg kan ikke forestille meg at de var så pappaktige og stive i fremtoningen. Dialogen er essensiell for Victoria og fyller mye av den meningsskapende delen i filmen. Men det blir for tydelig, samtidig som det også er utydelig, og dramaet uteblir. Klisjeene forhindrer at følelsene for karakterene oppstår og dreper spenningen og engasjementet. Historien er fortalt på en litt uryddig måte og mange ganger sliter jeg litt med å se de store sammenhengene, det hoppes frem og tilbake på en tilsynelatende tilfeldig måte. Selve bildeutsnittet er også traust i sin til tider tablåaktige stil og minner om teater, noe som ikke er så vanlig i nyere film, og det er det en grunn til. Og denne grunnen er at det fort blir stivt, stillestående og pretensiøst. Det er ingen tvil om at man har ønsket å lage et mesterverk og dermed blir fallhøyden tilsvarende stor.
Filmatiseringen av Knut Hamsuns bokklassiker makter ikke å forføre sitt publikum slik boken har gjort i generasjoner. I mine øyne passer ikke denne historien innenfor de rammene det blir lagt opp til. Det er irriterende når man aldri skal tenke selv og filmen prakker på deg det den vil fortelle på en mer pågående måte enn selv den ivrigste telefonselger. Men samtidig har man klart kunststykket å ikke forklare hvorfor de to er så knyttet til hverandre. Altså, her er det to mennesker som vi skjønner at elsker hverandre, men som det overhodet ikke forklares hvorfor gjør det! Den mest nærliggende forklaringen filmen makter å gi er at forbudt frukt smaker søtest, men jeg tviler på at dette var Hamsuns idé i hvert fall. Dette er en av de minst troverdige kjærlighetshistoriene jeg noen gang har sett. Uten troverdighet blir det dessverre usigelig uinteressant.
Teknisk
Gnistrende bilde som virkelig er enestående og god lyd hjelper dessverre ikke helhetsinntrykket. Det er heller ikke noe bonusmateriale på utgivelsen som kunne hevet opplevelsen noe.