Toy Story 3 (2010)

Overbevisende comeback

Mer enn ti år etter super-oppfølgeren Toy Story 2 er det samme teamet tilbake med noe så absurd som en ENDA bedre film! Bedre animasjon, mer action, mer humor, mer spenning. Dæsken!

Av Thor Willy BakkeFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook16.12.10

Fotogalleri

Andy, gutten som eier Buzz og Woody og de andre, er blitt gammel nok til å begynne på college og de gamle lekene går en uviss skjebne i møte. Det ser ut til å ordne seg for de fleste av dem når de kommer til barnehagen, en uendelighet av barn som vil leke dem i årevis. Men barna er brutale beist og barnehagelekenes samfunn er et uhyggelig regime bygget på klassedeling, grusomhet og terror. Buzz hjernevaskes til å bli en trell for den uhyrlige ledelsen, men Woody er fortsatt fri. Skurkene har med andre ord noen overraskelser i vente.

John Lasseter har overlatt regissørjobben til sin tidligere assistent, Lee Unkrich, men ellers er det stort sett de samme filmskaperne, de samme figurene og de samme stemmeskuespillerne. Skjønt denne gangen er de supplert med Timothy Dalton, Ned Beatty og Michael Keaton, ikke akkurat noe b-lag. Likevel er det noen klare endringer her. Det virker som om Toy Story 3 i større grad enn tidligere er ment for et eldre publikum, iallfall et eldre publikum enn de fleste av barna vi ser på filmen. Humoren er i høy grad på plass, men igjen tror jeg at det blir de voksne som ler høyest av Buzz i “Spanish mode” og den brått politiserte utgaven av Barbie. Filmen inneholder store elementer av drama og dystre karakterportretter som ikke bare refererer til andre filmer, men som står stødig og mørkt på egne bein. Klovnen Chuckles er absolutt ikke noe for familiens minste, forresten, han later til å slekte mer på Joker i Batman enn på Bozo.

Nå som jeg i opplysningstjenestens navn har advart litt, så er det en riktig flott film for eldre barn og opp til barnslige voksne. Kvaliteten er høy og til stede i hver eneste del og hvert eneste lag av filen. Den lange actionsekvensen som utgjør filmens klimaks står ikke tilbake for det man finner i spenningsfilmer ment for voksne. Den sentimentale slutten setter et smakfullt punktum for trilogien og etterlot denne anmelderen svært tilfreds og glad.

Teknisk
Vi ser helt klart at mye har skjedd i dataverdenen siden 1999. Detaljnivået på bildene er kolossalt, skarpheten absurd og figurene har både tekstur og substans. Se på familiens gamle hund og den slitte plysj-kroppen til Lotso, for eksempel. Menneskekarakterene er nå blitt livaktige og ekte, i sterk kontrast til de stive plastfigurene fra den første filmen. Lyden er brutalt god, både detaljrik og kraftfull.

Pussig nok er ambisjonsnivået på ekstrastoffet senket betydelig. Her er ikke engang et kommentarspor, bare noen greie dokumentarbiter og slikt. En lekker liten kortfilm, Night & Day, gjør opp for det meste. En kostelig eksersis i raffinert estetikk og teknisk virtuoseri.

Filmen er tilgjengelig i en boks med alle tre Toy Story-filmene, eller den kan kjøpes alene. Alle filmene har norsk lydspor som alternativ.