James Bond - Diamanter varer evig [Special Edition] (1971)

...men hvor lenge varer Sean Connery?

Av JTRKarakter:

Del på Facebook14.02.01

Etter at George Lazenby hadde fått prøve seg i den forrige Bond-filmen, sto produsentene ved et aldri så lite veiskille. De var ganske enige om at Lazenby ikke skulle fortsette, og de vurderte sterkt å bruke en amerikaner i rollen som Bond. Det føltes imidlertid åpenbart tryggest å satse på det sikre, og etter å ha hostet opp en fet bunke med pund, sto igjen Sean Connerys navn i bunnen på hovedrollekontrakten.

Den etter hvert litt aldrende agenten blir sendt på diamantjakt i Nederland, som etter sigende skal være mellomstasjon for noen kladeiser som varer evig og er på vei til USA uten tollmyndighetenes godkjennende nikk. Hva som egentlig er problemet med smuglingen er som vanlig litt uklart i denne delen av filmen.

Bond havner etter hvert i USA, og følger spor til Las Vegas, der de ender på toppen av The Whyte House, hotellet til den eksentriske Willard Whyte (Jimmy Dean). Ingen har sett Whyte på riktig lenge, men han styrer etter sigende sitt forretningsimperium fra toppen av hotellet sitt. Bond avlegger Whyte et besøk på tross av manglende invitasjon, og blir neppe spesielt overrasket over å møte Ernest Blofeld (Charles Grey) i Whytes stol. (Det kan imidlertid hende han ble litt mer overrasket enn vanlig, da det siste Bond gjorde før tittelsangen begynte, var å sende Blofeld til jaktområdene der indianere kan skyte med pil og bue til evig tid). Ekstra stas blir det når det til og med viser seg at Blofeld har duplisert seg selv.

Det blir etterhvert klart at formålet med diamantsmuglingen er å få nok diamanter til USA til at Blofeld kan lage et utspekulert strålevåpen som får det meste til å bli så varmt at det eksploderer. Våpenet er plassert i verdensrommet, og derfra skulle jo Blofeld ha gode sjanser for å kunne treffe det meste. Med mindre han får mye penger, da. Eller Bond stopper han. Du kan jo selv tippe hvilket at de to alternativene som til syvende og sist redder verden.

Jeg kan ikke noe for det, men jeg føler at dette nok er den dårligste Bond-filmen i serien, da forutsatt at man holder Never say never utenfor. Connery virker litt uinspirert på meg, og filmen sliter med kjedelige karakterer med lite futt. Skurkene er platte, og avlivningspatruljen Mr. Kidd og Mr. Wint må være de to minst vellykkede i serien. Rett nok er historien ganske variert med filming på mange forskjellige steder, men det blir litt veikt etter min mening. Blant de mest patetiske scenene kan nevnes scenen der Bond skal slåss mot to turnslåssdamer. Produsentguttas ide var visstnok at slike turnere er så fascinerende å se på at man blir helt paralysert. Dette skal da visstnok forklare hvorfor Bond står i lang tid og venter på at en araber flikk-flakkende slossdame skal komme hoppende opp i trynet på’n. Jeg sier som sønnen til Dr. Evil (Austin Powers-filmene): "Hvorfor kan du ikke bare skyte dem?"

Blant de mer morsomme flausene i filmen er kanskje tidenes mest omtalte logikkbrudd i en film. Bonds bil blir presset inn i en blindgate i Las Vegas, slik at 007 må vippe bilen opp på to hjul for å komme gjennom en smal åpning i enden. Bond blir kvitt forfølgerne, men kommer ut på den andre siden på de to andre hjula… Årsaken til tabben er visstnok at det originale opptaket av Bond som kom ut, inneholdt en del politibiler i bakgrunnen som ikke skulle være der. Dermed ble et nytt team sent til Vegas for å ta det opp på nytt, uten at disse fikk tilstrekkelig informasjon om hvilke to hjul Bond burde komme ut på.

På lista over positive ting kan jeg vanskelig komme utenom bonusmaterialet. Denne spesialutgivelsen inneholder blant annet to dokumentar-filmer, blant dem en om produksjonen av filmen. Her forteller viktige involverte om prosessen med å lage filmen, og om de forskjellige valgene som måtte tas. I tillegg er det med fire ubukte scener, deriblant en som forklarer hvorfor en av Bond-damene blir drept på et sted hun ikke visste hvor var. Som vanlig følger det også med kommentarspor, trailere og litt annet småsnacks.

Bildekvaliteten på filmen er dessverre ikke all verden, men jeg tror det meste at dette må skrives på kontoen for følger av at filmen er fra 1971.

Selv om filmene i denne Bond-boksen er har så mye ekstrastasj at fansen får tårer i øynene, klarer det ikke å skjule at diamanter varer lenger enn Sean Connery. Han er litt treg, det er de andre også, og det tar likesom aldri helt av i denne filmen som fra meg får en karakter fire lavere enn hovedpersonens agentnummer.