Gjøkeredet (1975)
En hyllest til friheten
Fotogalleri
Mesterverket Gjøkeredet, regissert av Milos Forman, har vært tett trykket til alle radikales bryst siden den kom i 1975. Det er en film nesten alle har sett og mener noe om, og er helt sikkert manges absolutte favorittfilm.(Her er det lett å banne i kjerka!) Den er enhver "freaks" bibel, og er basert på Ken Keseys populære roman fra 1962 med samme navn.
Hovedsakelig er filmen en kritikk av autoriteter, og rammen er et mentalsykehus der friånden McMurphy (Jack Nicholson) skrives inn for observasjon. Han forsøker å snike seg unna pådømt tvangsarbeid av makelighetsgrunner, og håper å få soningstiden forkortet ved å spille gal. Den iskaldt kalkulerende og "saklige" søster Ratched (Louise Fletcher) representerer makten i et system som er glattpolert på utsiden, men pill råttent innvendig. Galehuset symboliserer verden.
McMurphys tilstedeværelse myker opp de vettskremte og kuede gutta på avdelingen, og det er fullt av nydelige mellommenneskelige øyeblikk. Mye flott vennskapsskildring. - Og befriende lun humor hele veien som forhindrer "klamhet".
Filmen er lekende intelligent, eksempelvis i måten å beskrive den fine grensen mellom normalitet og galskap på: McMurphy oppfører seg klassisk "gal", hvorpå han spør: "Is that crazy enough for you? - You want me to take a shit on the floor?"
Et annet eksempel på øyeblikk som biter seg fast er når McMurphy agerer basketballkamp og underholder gutta foran en død TV-skjerm. Alle ser eksaltrerte opp mot TV’en som reflekterer deres ansikter. Genial regi! Filmen er full av slike nydelige grep, så gled deg!
Gjøkeredet er et perfekt eksempel på hvordan man bygger opp et svært vellykket manus og persongalleri. - Og hvordan man gjennomfører det. Den er verdt et grundig studium.
INGEN kunne passet bedre i rollen som McMurphy enn Nicholson, og det er UTENKELIG med noen annen enn Brad Dourif som det stammende, sky og paranoide guttebarnet Billy Bibbit som bokstavelig talt er dødsredd sin egen mor. Maken til nydelig spill!!!
Både Nicholson og Louise Flecher fikk Oscar. I tillegg ble det utdelt Oscar til filmen for beste regi, manus og foto. Helt sikkert velfortjent!
Filmen serveres i letterbox widescreen og er 16:9-optimalisert. Det er dessverre ikke et strøkent bilde på DVD-utgaven. Man ser hvite "hår" og felter, og bildet er like grovkornet som på VHS. Går det ikke an å gi en så stor klassiker en bedre teknisk behandling?
Tross det siste: Filmen anbefales på det sterkeste!