Utgivelsen: 
Woodstock: Three Days Of Peace & Music [Ultimate Collector's Edition] (1970)
Tre dager i paradis
Unge idealister trodde de skulle lage en ganske stor festival. Isteden stod de bak et generasjonsdefinerende fenomen. En ung filmskaper trodde han skulle dokumentere en fest. Isteden laget han en banebrytende oscarvinner.
Mark Lang var 24 år gammel da han var sjef for en musikk- og kunstfestival i utkanten av New York. En festival som vokste fra alle proporsjoner og som i ettertid har blitt stående som et symbol for en hel generasjon. Woodstock ble verken en kunstnerisk eller økonomisk suksess til tross for en imponerende artistliste og mer enn 400.000 mennesker innenfor "portene". Likefullt står festivalen frem som et høydepunkt for hippiegenerasjonen og deres endelige fredfulle punktum.
Michael Wadleigh var 30 år da muligheten bød seg til å lage en dokumentarfilm om det man trodde skulle bli en ganske stor festival i bygda Bethel. Til da hadde Wadleigh jobbet som fotograf på en håndfull undergrunnsfilmer og ante lite om at han gikk til verks med en film
som skulle bryte ny grunn hva musikkdokumentarer og dokumentarfilm generelt angår. Sammen med en liten gruppe fotografer utstyrt med 16 mm kameraer gikk han fryktløs til oppgaven.
Filmen om Woodstock fanger en tid i amerikansk historie som er unik. Dette fenomenet kunne ikke ha oppstått noe annet sted, på noe annet tidspunkt. Forutsetningene som hadde bygd seg opp gjennom borgerettighetsforkjempere, motkulturaktivister, anti-Vietnamkrigdemonstranter parret med et musikalsk lydspor som til de grader brøt med tidligere generasjoners preferanser, ga en helt særegen stemning og fellesskapsfølelse blant en stor gruppe unge voksne i USA i 1969.
Akkurat som selve festivalen, står heller ikke filmen frem som et dokument over stor kunst. Men som et dokument over en unik hendelse er filmen uovertruffen. Det finnes riktignok noen musikalske godbiter underveis, men det er først og fremst hendelsene som skjer parallelt
med stjernene på scenen som fascinerer mest. Så som intervjuene med de intetanende naboene til Max Yasgurs bondegård som plutselig får besøk av en halv million friker eller de intense scenene som utspiller seg når det overraskende brygger opp til storm på festivalområdet. Det er et hav av kostelige hendelser som er fanget på film. Et høydepunkt er de mange opplysningene fra scenen, hvor brorparten av tilfellene er etterlysninger av folk som har kommet bort fra hverandre, men det er også en fødsel som annonseres og Chip Muncks legendariske advarsel mot den brune syra som sirkulerer med beskrivelsen "Not specifically
too good".
Woodstock var først og fremst en musikkfestival - kunstdelen ble borte med regnværet - og det er noen glitrende musikalske øyeblikk underveis i filmen. Blant det beste i mine ører er Canned Heat med den beintøffe bluesrocklåta A Change Is Gonna Come, Ten Years After med deres gitardrevne I'm Going Home og Santanas versjon av Soul Sacrifice med den purunge Michael Shrieve på imponerende trommesolo. I tillegg er det også en rekke ikoniske musikalske bilder fra filmen, så som Richie Havens åpning av festivalen og Jimi Hendrix' opptreden mandag morgen for et stadig smuldrende publikum. Et artig fakta i den forbindelse er at Hendrix, som insisterte på å spille sist, opprinnelig skulle avslutte det hele ved midnatt søndag, men betydelige forsinkelser førte til at konserten hans først startet mandag morgen da mange hadde tatt fatt på veien hjem.
At Woodstock ble dokumentert på dette viset er et under i seg selv. Forholdene og økonomien tatt i betraktning, er resultatet enestående. Filmen er, på samme vis som festivalen, et testament over den positive energien og den idealistiske innstillingen som hippiegenerasjonen
verdsatte så høyt. Ved fornuftig bruk av tilgjengelig kamerateknologi og kreativ etterproduksjon, ble et hav av råmateriale til et unikt og nært dokument over denne viktige hendelsen. Produsentene var visjonære nok til å bryte fastsatte normer når filmen skulle kinodistribueres. 16 mm-opptakene ble blåst opp til gigantformatet 70 mm, noe som åpnet
for bruk av flerbildefremvisning. Å vise flere bilder samtidig var en omdiskutert løsning, men resultatet satt en ny standard for denne teknikken og gir et mangfoldig innblikk i hendelsene på festivalen.
Michael Wadleigh fikk Oscar for beste dokumentar for Woodstock og filmen vant ytterligere to priser under oscarutdelingen. Til tross for den fenomenale suksessen, ble ikke filmen en døråpner for Wadleigh. Woodstock ble hans sterkest skinnende øyeblikk som regissør. Og filmen skinner ennå, 40 år etter.
Bildet
Woodstock hadde en lang og kronglete vei før den møtte sitt kinopublikum i 1970. Hundrevis av timer med opptak ble redigert ned til en kinoversjon på tre timer. I forbindelse med 25-årsjubileet for festivalen i 1994 kom en Director's Cut som la på 40 minutter med nytt materiale. Det er denne versjonen som danner utgangspunktet for 40-års jubileumsutgaven på Blu-ray og DVD.
Bildekvaliteten er overveldende bra. Gitt at utgangspunktet er opptak gjort med 16 mm kameraer i et sølete katastrofeområde, så er resultatet sjokkerende bra. Bildeformatet oppgis som 2.40:1 på omslaget, men de originale 70 mm og 35 mm kinoversjonene hadde henholdsvis 2.20:1 og 2.35:1 som format. Bildeutsnittet og bruken av flere bilder i bildet varierer såpass underveis at formatet til slutt ikke spiller særlig rolle. Det viktigste er at det ser strålende ut også på Blu-ray.
Lyden
Lyden er oppdatert til en 5.1 lydmiks.
Bonus
Jeg hadde meget høye forventninger til ekstramaterialet til denne doble Blu-ray-utgivelsen. Når alt er fordøyd er jeg både godt fornøyd og skuffet samtidig. Det positive først. Gjennom en mulighet til å sette sammen din egen spilleliste kan du plukke uhemmet av to timer
med konsertmateriale som ikke har vært tilgjengelig tidligere. Her finner du blant annet artister som spilte på Woodstock, men som på ingen måter oppfattes som woodstockartister; eksempelvis Johnny Winters og The Band. Her finner du også mye mer av artistene som
allerede er inkludert i filmen. Fantastisk!
Det som skuffer meg mest er dokumentarene om filmen. Her har man en gylden mulighet til å fortelle den fascinerende historien bakom filmen. Det gjøres også for så vidt, men utgiver har valgt å splitte opp dette i korte avsnitt slik at man som interessert titter får et oppstykket og meningsløst fragmentert inntrykk. Det øvrige materialet om Woodstock-museet i Bethel er mindre interessant.
Oppsummeringsvis er denne utgivelsen et må-ha for dokumentarentusiaster og nostalgiske musikkelskere. Det er mangler på utgivelsen, men det er for pirk å regne. Turn on, tune in, drop out.