Utgivelsen: 
The Visitor (2007)
Lavmælt feelgood-film
Det er rart at man blir glad av å se en film som i bunn og grunn er veldig trist.
Walter Vale er en aldrende collegeprofessor, og han kjeder seg i jobben. Kona hans er død og livet er blitt rutine. Da han blir sendt til New York på et oppdrag han ikke har lyst til, planlegger han å bo i en leilighet han har hatt i byen i en årrekke. Bare for å finne ut at der bor det folk. The Visitor handler ikke om romvesen som jeg trodde da jeg hørte tittelen, men om ulovlige innvandrere i USA. De to innvandrerne, Tarek og Zainab, blir først kastet ut av Walter. Men han innser raskt at de to ikke har gjort noe ulovlig. Leiligheten har stått lenge tom, og de to har leid den av noen tvilsomme typer.
Walter lar de to bli boende, og blir etter hvert gode venner med dem. Spesielt med Tarek som lærer Walter å spille afrikanske trommer. Dette blir en åpenbaring for Walter som blir et helt nytt menneske, og her får vi se en skuespiller i sitt ess. Richard Jenkins er kanskje ikke noen superkjendis, men han er en strålende skuespiller. Han kan kunsten å underspille, noe som jeg vil tro er adskillig vanskeligere enn å overspille. Måten han klarer å formidle det middelmådige i livet til Walter, gjennom kroppsspråk, blikk og sinnsro er vel verdt Oscarnominasjonen han fikk for denne rollen. Når har etter hvert våkner til liv gjennom vennskapet med Tarek og gjennom å spille trommer så fylles man med godt humør og man vet at de som har laget denne filmen vet hva de driver med. Jenkins sier selv at dette er rollen han har ventet på hele sin karriere. Resten av skuespillerne er for meg helt ukjente, men likevel utrolig talentfulle.
Det er som jeg skrev innledningsvis en trist film som likevel får deg glad. Hvordan er det mulig? Noe av de samme følelsene har jeg for Little Miss Sunshine, er film der absolutt alles drømmer blir ettertrykkelige knust, men likevel sitter du igjen med et stort smil rundt munnen da den ferdig. Slik er det også med The Visitor. Historien om Walter, Tarek og Zainab har ikke en spesielt lykkelig utgang. Tarek blir arrestert og det trues med utvisning, den noe lette og humørfylte tonen som filmen hadde frem til da, blir fylt med håpløshet og irritasjon over firkantede byråkrater som mangler enhver evne til forståelse for Tarek sin situasjon.
Filmen skraper borti selve essensen av det å være menneske, uten å bli for sentimental og overfilosofisk. Det er en veldig enkel og rettfram historie som blir fortalt, men den blir fortalt med så mye humanisme, varme og humor at det er vanskelig å ikke like den.
Bildet
En helt grei overføring til Blu-ray. New York er som vanlig lekker å se på og Blu-ray viser nok en gang at det er overlegent dvd. Dette er ikke referansekvalitet på noen som helst måte, men en solid og god overføring i 1080p og i 1.78:1. En liten trykkfeil på coveret der det påstås at filmen er i 2.35:1, noe den altså ikke er.
Lyden
Det er mest dialog her og den kommer tydelig og klart frem, og under musikkinnslagene låter det virkelig bra. En litt mer utilgivelig trykkfeil på coveret her, der det påstås at lyden er i 5.1 DTS HD, mens lydsporet faktisk er i 5.1 Dolby Digital.
Bonus
Noen intervjuer er alt, dette var litt skuffende på en av årets Oscarfilmer. Intervjuene er greie men jeg forventer mer.
Herlig feelgood-film om det å være menneske og om å oppdage seg selv gjennom vennskap og musikk. Anbefales på det varmeste.
blog comments powered by Disqus