Utgivelsen: 
Platoon [25th Anniversary] (1986)
Hardtslående pasifisme
Oliver Stone tok med seg en haug med skuespillere til stjernehimmelen med denne anti-krigsfilmen. Det var så visst ikke ufortjent, og filmen har ikke blitt blekere med årene.
Chris Taylor (Charlie Sheen) er en følsom og intelligent ung mann som har droppet frivillig ut av college og latt seg verve til 25. infanteridivisjon og krigen i Vietnam. Han går inn med oppfatningen om at krig er noe faenskap, og byrden av å delta i en krig bør ikke utelukkende falle på de fattige som ikke har råd til college. Men krigen er mye, mye verre enn han hadde forestilt seg i sine verste mareritt. Et dampende, glohett og søkkvått jungelhelvete. Demoniske motstandere i skremmende overtall, umotiverte offiserer og knalltøffe sersjanter som bruker energien på å kjempe mot hverandre i stedet for mot fienden.
Oliver Stone hadde begått noen bra manus og noen oppsiktsvekkende, men ikke kommersielt storslagne filmer før han endelig fikk finansiert Vietnam-filmen sin. Stone tjenestegjorde selv, og hans trang til å fortelle den virkelige historien ble bare sterkere og sterkere i et politisk klima der ikke bare soldatene, men selve krigen skulle rettferdiggjøres. Grenada var invadert og Rambo var dagens helt, og Stone var bittelitt kvalm og spisset sitt opprinnelige harde budskap enda mer.
Her er det lite og ingen symbolikk. Ingen surrealistiske og litterære allegorier, som i Apocalypse Now!, ikke noe kvasikulturelt hverdagsdrama som i Deer Hunter, bare en dønn ærlig og kompromissløs filmskaper som ikke vil annet enn at du skal forstå at dette ikke var en bra krig, ikke noen bra situasjon og det kom ikke noe bra ut av den, verken på kort eller lang sikt. Stone beskriver det krypende ekle ubehaget med jungelens mange små, vemmelige dyr, han viser oss fraksjoner og klikker og elendig samhold og inkompetansen til offiserene som forplanter seg hele veien opp til politikerne som knapt har et konkret mål med myrderiene og massakrene.
Filmen er laget uten stjerner. Det var sant da den ble laget, verken Willem Dafoe eller Tom Berenger, de mest kjente navnene, kunne kalles stjerner. Men i ettertid drar noen kanskje kjensel på navn som Charlie Sheen og Johnny Depp. Man kan også kjenne igjen senere fremtredende fjes fra suksess-TV-serier som Scrubs, Mad Men og til og med Entourage. Kevin Dillon, bedre kjent som Johnny Drama, gjør en praktfull rolle som en blodtørstig soldat som har godtatt krigen på krigens egne premisser. For den del gjør alle praktfulle roller, men selv om jeg er en fan av mannen, så kommer man ikke fra at Charlie Sheen har mer øyenbryn og utstråling enn dybde og sjel.
Filmens svake punkt er mangelen på en ordentlig historie. Her finnes riktignok en konflikt som fører til begivenheter og det hele får en løsning – men det kommer i skyggen av en endeløs serie med usammenhengende begivenheter. Det er mulig dette løsrevne og fragmentariske også er et godt inntrykk av hvordan Vietnam-krigen føltes, men det gjør det ikke til et filmfaglig kvalitetstegn.
Teknisk
Mengder av korn og fargene virker noen ganger utvaskede. Jeg tipper mye av dette skyldtes råmaterialet, men konklusjonen er likevel at blu-ray’en ikke er noen særlig forbedring i forhold til DVD’en. Lyden er fortsatt mer stereo enn surround, det er bare i scener med regnvær at man blir påminnet om at bakhøyttalerne fortsatt virker.
Bonusmaterialet er derimot overlegent godt, med alt du kan forestille deg av dokumentarer, deleted scenes, flere gode kommentarspor og enda mer. Den norske distributøren skal ha all ære for å ha ivaretatt en kvalitetspakke, og har du ikke filmen på DVD, må du bare ha denne.