Utgivelsen: 
The Scorpion King 2 - Rise of a Warrior (2008)
Enda en latterlig oppfølger
Hva kan man egentlig forvente når Mulcahy samler en gjeng amatører for å spille inn en ny film lagt til Egypts sanddyner?
Denne utnyttingen av suksessen til ”Mumien” (1999) skal visst ingen ende ta. Det er ikke lenge siden tredje filmen i serien gikk på kinoer her til lands, og nå kommer også oppfølgeren til ”The Scorpion King” (2002) på DVD. Personlig var jeg aldri noen fan av Mumien-filmene, men likte ”The Scorpion King” veldig godt. Den var kanskje ingen filmatisk høydare, men fantastisk underholdene hvis man la alle fordommer til side. Tilbakemeldingene den fikk var veldig delte, og det virker som om folk enten elsket eller hatet filmen. Når det kommer til oppfølgeren så tror jeg ikke det vil bli snakk om lignende tilstander, for dette er mer en hat-hat-film.
Mulcahy forsøker å følge i Chuck Russels regifotspor, men feiler strengt talt på alle fronter. Dette er verken tøft, underholdene, artig, eller sjåvinistisk glamorøst slik jeg fant førstefilmen. Effektene er håpløst amatørmessige. Det samme gjelder skuespillet, og for ikke å glemme selve historien.
Denne gangen blir vi servert historien før ”The Scorpion King”, om hvordan skorpionkongen ble til. Mathayus sverger å ta hevn da hans far, en legendarisk skorpionkrigeren, blir myrdet. Etter seks år i hardtrening for å bli en svart skorpionkriger som sin far, kommer Mathayus tilbake til sin hjemby, og finner der sin erkefiende sittende på tronen. Med svart magi på sin side har han blitt en nesten umulig mann å drepe, og derfor går turen til dødsriket for å hente et magisk sverd som kan stoppe den onde tyrannen.
Dette høres da ut som en helt grei historie når det er eventyrfilm som gjelder, men den er dessverre slett fortalt, og med utrolig kjedelige skuespillere med på kjøpet så frister det mer å sette på førstefilmen igjen. Michael Copon, som spiller Mathayus, har en helt annen effekt for filmen enn hva The Rock hadde i sin tid. Det fungerte rett og slett mye bedre med en overmuskuløs hovedkarakter enn denne atletiske karen her. Kompanjongen, og filmens forteller er også begredelig plagsom, og det passer seg rett og slett dårlig at fortellerstemmen kommer fra denne valpen. Det trengs rett og slett mer maskulinitet når filmen forsøker å bygge på pompøsitet og høyt testosteronnivå.
Tidsaspektet i filmen er også rimelig ute og kjører, for når filmen blander gresk mytologi inn i den egyptiske troen så byr dette på en del problemer. Allikevel er det den lite utarbeidede scenen fra underverdenen som blir tynnest. De kan kun oppholde seg i dødsriket i én time, og de vet ikke hvor de skal for å finne det mytiske sverdet, så de bare går i en retning, og jo da, i akkurat god nok tid finner de det. Hvor stor er denne verdenen egentlig? Det virker jo som om det er lettere å finne et sverd i helvete enn å finne riktig gate på en middels stor flyplass.
Og når vi først er inne på dødsriket så er det en helvetes dårlig effektbruk som har blitt benyttet for å få Astarte til å virke skummel og fryktinngytende. Det fungerer liksom ikke så veldig bra i 2008 å legge på en amatørmessig effekt på stemmen. Det ville det for så vidt ikke ha gjort i 1908 heller, og når da skuespillet og dialogene i tillegg er pinlig dårlige så er det eneste jeg kan anbefale å styre unna denne filmen. Langt unna!
Teknisk
Det føles litt vemodig når en så til grader begredelig film får et så til de grader strålende bonusmateriale som her. Slettede scener, moroklipp, bakomfilm om hvordan filmen ble laget, om filmens kampscener og -teknikker, om treningen til filmen, og en minidokumentar om spesialeffektene. I tilegg har Universal tatt på seg spandertøflene og fått lagt til teksting på alt bonusmaterialet. Ekstramaterialet er rett og slett særdeles mer interessant enn selve filmen, og det eneste negative jeg har å påpeke er at de involverte skryter av filmen og hverandres innsats, og dermed påpeker sin egen udugelighet enda en gang.
Bildet er bra og presenteres i 1.78:1, mens lyden er en relativt tilfredsstillende i DD 5.1.