Utgivelsen: 
Back to the Future III (1990)
Pur glede
Trilogiens klimaks fortoner seg i grunnen mye bedre mer enn 20 år etter enn da filmen kom. En spøkefull western med realistiske undertoner som pent samler alle trådene i serien.
Fotogalleri
Marty har gått og kjørt seg fast i fortiden for andre gang, men denne gangen ser situasjonen lysere ut. 1955-versjonen av Doc Brown begynner å bli ganske dreven når det gjelder tidsreiser, og hans 1985-motstykke, som har endt i 1885 har sendt et forklarende brev og skjult tidsmaskinen, delvis med modereringen fra 2015 i behold, som en skatt i en hule. Det hele virker faktisk nesten enkelt og greit, helt til de oppdager en dyster gravstøtte på byens gamle kirkegård. Snart er Marty på vei til 1885, snasent oppdresset i korrekte klær for sin destinasjon. Vel, rosa frynseskjorte, røde bukser og matchende boots, men det var i det minste godt ment fra Doc sin side.
Det var naturligvis hit til Ville Vesten filmskaperne hadde tenkt seg helt fra det tidspunktet de fikk melding om at en oppfølger eller to var ønsket. Film nummer to og tre ble forøvrig filmet forløpende, så det skal ikke foreligge et eneste kontinuasjonsbrudd mellom dem. Likevel er det først i treeren at Bob Gale og Robert Zemeckis virkelig lar oss føle fortellergleden sin i fullt monn. Det virker som om de har for mange idéer og at problemet først og fremst har vært å porsjonere dem ut. De nekter seg heller ikke hyllester til de største westernfilmregissørene. Marty jages av indianere som jages av kavaleriet i en prikkfri gjengivelse av John Ford, før han besøker McFly-gården. Den må ha vært en slags nabo til gården i George Stevens‘ legendariske Shane. Før han begir seg inn til Hill Valley og vi introduseres for byen gjennom filmspråket til Sergio Leone med kamerakjøringer og redigeringsteknikk hentet fra Once Upon a Time in the West og A Fistful of Dollars. Her kan vi også bivåne et helt knippe fascinerende røde tråder, som at Statler Toyota en gang var en Statlers leiestall, vi kan se tinghuset i ferd med å reises med klokka klar på bakken og saloonen ligger selvsagt der snackbaren blir å ligge i 1955. På den mørkere siden kan vi også se at Martys hurtighet og triks på skateboard ikke fungerer så godt når motstanderne er tungt bevæpnede psykopater.
Apropos mørk side, Thomas F. Wilsons Biff var litt vel mørk i film nummer to, men i det minste ble vi forberedt på hans forfar Buford som vi møter her. Wilson tar rollefiguren helt ut, Buford "Mad Dog" Tannen er skitten, usympatisk, narraktig, stupid, ond og - uhyggelig farlig. En klovn og en tufs med et affektert, dumt kroppsspråk, men en lynrask revolvermann og litt av en skarpskytter. Han kan kaste kniv og han kan kaste med lasso. Normalt sett kunne han sikkert bruke nevene også. Han er en garvet drapsmann og får tydeligvis en ussel glede av å drepe. Buford er dermed den desidert største og farligste trusselen Marty og Doc har vært ute for, og her er de selv fisker på land, de er high-tech-helter i en low-tech-verden og mot desperadoen og hans gjeng kan de bare stille opp med mot, intelligens, Martys uvørne tapperhet og Docs oppfinnsomhet. Ok, det er egentlig rått parti mot Buford.
Mens referansene og sammenhengene er utallige, får vi også en ny type historie. En - relativt - ryddig romanse mellom vår sjarmerende venn Doc og skolelærerinnen Clara (Mary Steenburgen). De er et søtt og sympatisk par, og siden filmen har så store elementer av parodi, er det ingen grunn til å spare på klisjéene. Vår ironiske distanse er imidlertid ganske kort, så jeg synes stjerneklare netter og dype blikk fungerer som bare det.
Filmens finale er ikke det spor vemodig i seg selv, tvert imot er slutten oppløftende og blid etter den lange, andpustne actionsekvensen med toget. Men etter å ha tilbragt enda tre kvelder sammen med Doc og Marty - og Biff - er det alltid litt vemodig. Som å reise fra et feriested der jeg liker å være. Mens film nummer én hadde originaliteten og overraskelsesmomentet på sin side, er film nummer tre preget av ressurser og selvsikkerhet. Jeg synes filmskaperne og de talentfulle aktørene forvaltet sitt pund riktig godt, og kan vanskelig tenke meg en bedre slutt på trilogien.
Teknisk
Bildet er kolossalt forbedret i forhold til film nummer en, og også en viss nivåhevning i forhold til DVD-utgaven. Det ser ikke ut som en ny film - men så er den da også mer enn tjue år gammel og må bedømmes deretter. Lyden er også bedre, og gjør seg fint i surround med de mange actioneffektene. Ekstrastoffet er absurd rikholdig, og siden dette er en kjær klassiker, er det vel verdt å bruke noen timer her. Intervjuene er klart mest underholdende, og jeg har stor moro av outtakes og tabber. Noe av det som er inkludert er litt gammeldags, men noe verre kritikk enn det kan jeg ikke komme opp med.