Behind the lines (1997)
Tannløs skildring av krigens ofre
I alt annet enn i rene volds/action-filmer er krig en stor uting. Selv når man forsvarer sitt land og sine egne blir de materielle, fysiske og psykiske skadene alltid store. Og regissøren Gillies MacKinnon forsøker i denne filmen å skildre hvordan soldater under den første verdenskrig bearbeider sine sterke inntrykk og mental tortur fra krigen på et psykiatrisk militærsykehus.
I filmens begynnelse følger vi offiseren og poeten Sigfried Sasson. Etter at en venn har blitt drept innser poeten at krigen har forvandlet seg fra en frihetskamp til et massemord han ikke lenger kan støtte. Han risikerer å bli stilt for krigsretten etter å ha lest opp et av sine kritiske dikt. Takket være støtte fra et befal sendes han i stedet til det psykiatriske militærsykehuset Craiglochart i Edinburgh.
På sykehuset møter han flere soldater med alvorlige krigsnevroser og som behandles av den dyktige psykologen Dr. William Rivers (Jonathan Pryce). Krigen har gjort ubotelig skade på de fleste av pasientene og den mentalt friske Sigfried dras mellom sine pasifistiske meninger og både sin nasjonalfølelse og medfølelse for pasientene.
Regissøren har valgt en diskret måte å fortelle om krigens sterke bilder. Den er på langt nær så rett på sak som f.eks. Redd Menig Ryan. Her må vi i stor grad tenke oss frem til hvilke lidelser soldatene er påført og hva de har opplevd, for bilder med rene krigshandlinger er det svært lite av. De få scenene med reel krigføring figurerer mest for å la oss huske virkeligheten som lurer på den andre siden av den engelske kanal, snarere enn å drive historien fremover.
Det sier seg dermed selv at dette ikke er filmen for de som liker krigsfilmer med futt og fart i. Nei, - filmen arbeider langt mer på det psykologiske plan. Det vil si, - den forsøker i alle fall, for psykologitimene mellom nervebunten Dr. Rivers og de ulike pasientene skildrer et pasient-lege forhold preget av hat, frykt og krigens håpløshet, men som faller igjennom av mangelfull innlevelse og håpløse prestasjoner av enkelte av aktørene. Spesielt gjør Stuart Bunce et talentløst forsøk på å skildre en soldats vei fra stumhet og sinnssykdom til igjen å bli en arbeidsdyktig soldat. Jonathan Pryce sang ”Eva Peron” for full hals i musikalen Evita året før, men viser på langt nær den samme dyktigheten som psykiater. I en scene der Sasson konfronterer Dr. Rivers (Pryce) (for øvrig en viktig scene for filmens gang), spiller sistnevnte så påtatt og tannløst at han mister all respekt for resten av seansen.
Til filmens forsvar må det nevnes at den inneholder visse elementer som det er sjelden å se i krigsfilmer, i og med at vi stiller oss litt på siden og observerer krigen fra en annen vinkel snarere enn å delta. Men filmen har ikke noe reelt budskap av betydning, og egentlig er det så som så med handlingen også. At krig er noe dritt visste vi vel fra før, og det at det går an å spille så dårlig… -Vel, kanskje vi lærte noe likevel.
Med en film som plasserer seg ganske så langt ned på skalaen hva budsjett og ambisjoner angår, er det vel ikke annet å vente enn at DVD-utgivelsen er slanket til blods med hensyn til den tekniske kvaliteten og mengden ekstramateriale. Den halvannen time lange filmen presenteres i 4:3 format, noe som i og for seg er nok til å fremkalle allergiske reaksjoner hos flere hjemmekinoentusiaster. Men lidelsen stopper ikke der må vite; et uengasjerende lydspor i Dolby Digital 2.0 og null bonusmateriale er noe du må leve med om du investerer i denne DVD-skiva. Fargene på bildet er ikke spesielt fyldige, og merkelig nok så dukker det opp fremmedlegemer så som hår, støv og lignende i bildet, - ganske uvanlig for en såpass ny film.
Som en oppsummering kan nevnes at man ikke kommer utenom en formaning om å styre unna denne filmen. Krigsfilmer finnes det allerede alt for mange av, og de fleste vil sannsynligvis være et bedre valg. Helt slakt blir det likevel ikke, - men nesten.
blog comments powered by Disqus