Utgivelsen: 
Fifty Shades of Grey [Unseen Edition] (2015)
50 ½ Weeks
Jeg åpnet mitt hjerte og ville virkelig prøve å like denne filmen. Hvorfor ikke litt overfladisk kinky romantikk ispedd estetisk fremstilte luksusgjenstander på en søndag kveld, tenkte jeg. Men det var kjedelig, kjedelig, kjedelig.
Fotogalleri
Anastasia Steel (Dakota Johnson) møter Christian Grey (Jamie Dornan). Han er rik, macho, fenomenal på de fleste måter. Og har kinky smak i sengen. Hun er, selv til litteraturstudent å være, usannsynlig kjedelig. Og har ikke kinky smak i sengen. Han vil ikke være romantisk, men mer eller mindre ufrivillig ender han med å gjøre en patetisk kur til frøken Steel i håp om å forføre henne til å bli hans underdanige.
Jeg kjenner til bøkene og jeg så traileren og jeg tenkte hele tiden at dette virker da fryktelig likt 9 ½ Weeks, filmen som gjorde stjerner og sexsymboler av Mickey Rourke og Kim Basinger. Den filmen flørtet også med mannlig dominans, sexleker og kostbar luksus. Men i tillegg til masse erotisk spenning og lekkert fotograferte scener som fråtset i luksus og reklamefilmestetikk, var det også en underholdende film med glimt i øyet. Så jeg tenkte at Fifty Shades kan da tenkes å ha avskygninger av det samme og det er vel på tide å oppdatere åttitallsbildene i hodet mitt.
Men jeg tok feil. Filmen har absolutt ikke noe avvæpnende selvironisk eller flørtende over seg og Johnson og Dornan er veldig, veldig langt fra 1986-versjonene av Rourke og Basinger. For hennes del er det til dels tilsiktet. Hun er blek og pregløs både fysisk og psykisk nettopp fordi det tiltenkte kvinnelige publikummet skal tenke seg selv inn i hennes rolle. Så jeg dømmer ikke Dakota Johnson som skuespiller, jeg dømmer bare rollefiguren: Anastasia Steel er gørr. Dornan er litt festligere som personlighet. Vi menn får ikke den samme sjansen til å tenke oss inn i hans rollefigur, siden den presumptivt skal strutte av kropp, karisma og personlighet, men det er nå greit, vi klarer da å la oss underholde av mannlige rollefigurer som er idealiserte versjoner av det vi ønsker å være. Men bare når de gjør noe gøy, sånn som James Bond.
Christian Grey gjør ikke noe gøy. Han later ikke til å ha det mye gøy heller, selv om han teoretisk sett skulle ha et ekstremt misunnelsesverdig liv. Morsomt nok skyldes dette to ting; hans kinky smak i sex og at han har forelsket seg. Jeg mener faktisk – uten at jeg er sexolog akkurat – at filmen bommer fullstendig og totalt på BDSM-fenomenet. Når mennesker utvikler særheter som dette er det som regel for å utvide grenser, krydre sexlivet eller koble av i et rollespill. Enten det er sånn eller slik er det iallfall meningen at utøverne skal få glede av leken. For Christian Grey virker det som om hele fetisjen hans bare er en diger klamp om foten. Dette kan muligvis skyldes den maniske, lite kule måten han dyrker den på.
Dernest driver han en manipulerende, pengebestrødd klappjakt på Anastasia som altså ikke deler hans smak. Og om ikke det er kjedelig nok å være forelsket i en passiv-aggressiv dame som snart sier ja, snart sier nei, uten mønster eller forutsigbar logikk, så klarer han pinadø å byråkratisere det hele også ved å mase og mase om en fuckings kontrakt. Noen burde muligens fortelle dette 27-årige forretningsgeniet at en slik kontrakt – som egentlig er et skriftlig samtykke til vold – er fullkomment verdiløs. Et slikt samtykke kan trekkes tilbake muntlig med øyeblikkelig virkning. Dette er til og med antydet i filmen, selv om den juridiske betydningen av safe-words ikke utdypes er det de innebærer. Likevel insisterer han på å forsure sitt eget og hennes liv med dette uutholdelige papirmaset.
Noen vil kanskje synes at jeg bruker mye tid på dette, men det er fordi filmen gjør det. Faktisk nesten hele spilletiden.
Jeg er heller ikke fryktelig imponert over det klønete og keitete filmmakeriet, Sam Taylor-Johnson lykkes ikke i å gi filmen den glidende, glatte og vakre formen den burde ha i mer enn noen få glimt. Mange effekter blir ufrivillig komiske, som den corny bruken av musikk i fetisj-scenene.
Da 9 1/2 Weeks kom snakket vi om postmodernisme og reklamefilmestetikk for å beskrive det ekstremvisuelle glansede, perfeksjonistiske filmspråket til Adrian Lyne. Fifty Shades tar det enda lenger: Hvorfor skal vi nøye oss med bare estetikken når vi kan selge MacBook, Audi og klokker fra Omega på ramme alvor? Det virker horete og vulgært. Spesielt scenen der Ana får tilsendt en ny MacBook; det gjøres et stort nummer av hvor flott den er og budet ønsker til lykke. Jeg tipper at noen av folkene i den påstått ikke-eksisterende PR-avdelingen til Apple bet seg i leppene på en veldig usexy måte da de så denne kjipe scenen.
Som sagt innledningsvis, jeg hadde lyst til å like denne filmen, om ikke annet for fryden ved å være filmpolitisk ukorrekt. Men det nytter ikke når jeg kjeder meg. Den stinkende dårlige cliffhanger-slutten satte meg ikke i noe mer forsonlig humør.
Teknisk
Det holder helt fint rent teknisk, men det er da et minstekrav. Ekstrastoffet er kvelende generøst, gjennomført profesjonelt og full av tvilsomme opplysninger om hvordan filmen ble til. Rosinen i pølsen for filmens fans er nok The Unseen Version, med mer «sex» og alternativ slutt. Jeg konkluderer med at om du virkelig likte denne filmen, så kommer du nok til å virkelig like denne solide utgivelsen fra Universal.