Den første delen av Jacques Mesrines liv på film fører faktisk til at man gleder seg til del 2.
Hvem av oss normale folk kjenner egentlig til den franske gangsteren Jacques Mesrine? Svært få, vil jeg anta, og derfor bidrar denne filmen i høy grad til å plassere ham på kartet. Spørsmålet deretter blir vel om folk i det hele tatt velger å se denne biografiske fremstillingen av Mesrine, noe det så absolutt anbefales at de gjør.
Vi befinner oss i Frankrike hvor en ung Mesrine (Vincent Cassel) kommer tilbake fra Algerie i militæruniform. Veien tilbake til det normale livet er en hard nøtt, og selv om Mesrine får en hederlig jobb, frister undergrunnslivet hos Guido (Gérard Depardieu) langt mer. Mesrine er nemlig litt av en tøffing. Han lar seg overhodet ikke skue på hårene, og opplever han noe som urettferdig, er han sannelig snar om å sette situasjonene i balanse igjen, med rå kraft.
Dette er altså den første delen av de to filmene om Frankrikes største gangster, en person som ved første øyekast fremstår som akkurat like tøff som de vi har sett hos Francis Ford Coppola og Martin Scorsese tidligere, eller fra den italienske serien ”Corleone”. Vi rekker å bli passe godt kjent med hovedkarakteren før rulleteksten dukker opp, men vi er ikke vanskelig å be om å gå i gang med del to etterpå. Et interessant trekk gjennom store deler av filmen er at vi er en flue på veggen i Mesrines liv, noe som resulterer i en klar sympatisering med mannen som egentlig kan være ganske grusom mot sine medmennesker.
Filmen er særdeles actionpreget med flere glimrende scener, hvorav alt fra glassknusing til bileksplosjoner og maskingeværild blir vesentlige bidrag til fortellingen, og det hele formidles med effekter slik de en gang så ut før CGI tok fullstendig overhånd. Spesielt faller slutten i smak, og dermed er behovet for fortsettelsen etablert. Det er forbannet rått til tider, og minst like brutalt.
Fallgruven med å lage biografisk film er at man setter sammen ulike episoder uten å ta hensyn til filmfortellingen. I denne historien rettes fokuset mot den uredde Mesrine som raskt blir en beryktet bankraner med et særdeles voldelig repertoar. Og når det blir såpass spennende tenker man ikke nødvendigvis over at filmens lineære fortellermønster kanskje ikke har de største kvalitetene.
At Vincent Cassel er gift med en av filmindustriens største skjønnheter får vi egentlig bare tilgi når vi ser hvor flott han preger filmkarakterene sine. Sammen med Depardieu formodentlig stråler det av den populære franskmannen. Den oppmerksomme tilskuer vil vel også merke at Depardieu tilsynelatende aldri slutter å vokse, ei heller som skuespiller.
Teknisk
Glimrende bildegjengivelse i 2.35:1. Bildet er krystallklart, har gode farger og forsterker følelsen av de utsøkte komposisjonene. I sær grad fungerer bruken av speilbilder eksemplarisk, og innendørsscenene holder ikke tilbake for noe som helst.
Lyden er minst like glimrende i Dolby Digital 5.1. Det er en fin balanse mellom lydkomponentene, og mest gledelig er det at det smeller godt når det skal smelle.
Ikke noe ekstramateriale å spore, men den største gleden er at del én og del to av disse filmene befinner seg på samme utgivelse. Dette gir et klart plusspoeng.
blog comments powered by Disqus
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Utgivelsen: 
