På eventyr med Tintin: Enhjørningens hemmelighet (2011)

Godkjent og vel så det

Steven Spielbergs fartsfylte filmversjon av den belgiske seriehelten kan trygt anbefales til alle mellom 7 og 70, som slagordet sa om tegneserien i sin tid.

Av Thor Willy BakkeFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook26.03.12

Fotogalleri

Se flere bilder

Reporteren Tintin og hans trofaste Terry ramler opp i et komplisert mysterium som har røtter mange hundre år bakover i tid. Vi følger dem på dramatiske seilas, en vill motorsykkeljakt og mange andre spennende opplevelser. Underveis stifter Tintin et livsvarig vennskap med den noe tilsjaskete kaptein Haddock, en mann med en svak karakter, men med et digert og varmt hjerte.

Det er så lett få disse tegneseriefigurene feil når de skal filmes og det er ikke alltid det er teknikken som er problemet. Prisen for vellykkede Batman og Spider-Man var at vi måtte vi lide oss gjennom blant annet Spirit, The Phantom, de vemmelige Fantastic Four og en Hulk. Humorserier er enda verre å få til, later det til. Fra større satsninger som Popeye for 30 år siden og opp til i dag, har det bare vært Orphan Annie som det ble noe av på lerretet. Kanskje fordi det ikke var noen stor tegneserie. Det eneste akseptable med Asterix-filmene var Depardieu som Obelix, resten var pur smerte. Nå når en amerikaner, en Hollywood-mogul av verste sort, grep fatt i den mest europeiske av alle europeiske helter fra en meget stolt europeisk tegneserietradisjon, var det sikkert noen på kontinentet som dro frem den gamle giljotinen for å ha den parat sånn i tilfelle.

Men under over under, Spielberg later til å ha forstått både humoren og karakterene i tegneserien. Cutting edge-teknologi og dyktige skuespillere har gjort mye, men det er manus og tempo og innfallsvinkel som gjør dette til en seier. Steven Moffat er visstnok mannen bak dette, han sto også bak den nylige oppdateringen til Sherlock Holmes og er i ferd med å bli noe av en avgud for meg. Hans Tintin er akkurat så kvikk og smart som i serien, men faktisk virker han mer sympatisk. Dette skyldes nok at de eldste historiene beskrev helten på en måte som virker litt stiv og selvgod i dag. Moffat har gjort ham litt mer moderne, litt varmere, men bryter ikke et øyeblikk med karakteren vi kjenner. Tintin er bare litt "mer".

Haddock er likevel filmens mesterstykke, Moffat har funnet dybdene i skikkelsen og det virker som om han har hatt moro av å utforske dem. Haddock kunne vært superhelt dersom evnen til å sette i seg enorme mengder alkohol var en anvendelig superevne. Siden denne evnen er dårlig egnet som fundament for heltegjerninger, ender han som antihelt, men dette betyr ikke at han mangler idealer og ryggrad. Vel nok gjør han dumme valg og i kampens hete, tåpelige prioriteringer. Men han er den første til å forstå hva han har gjort galt, og han er villig til både å ta medisinen sin i form av straff eller til og med risikere livet for å gjøre det godt igjen.

Filmen er et amalgam av flere album, noe som gjør den både forvirrende og belønnende for oss gamle fans. Man får bare innse at ett enkelt album blir en for kort film og heller finne underholdning i å finne ut hvor de ulike elementene er hentet fra. Den meget underholdende sekvensen på skipet som dreier seg om låste og ulåste dører og forviklinger omkring noen nøkler, er et av flere originale påfunn fra filmens manusforfatter. Humoren er like fullt helt i tråd med "klassisk Tintin" og bidrar til å understreke hvor godt filmskaperen har skjønt figuren og eventyrene.

Jeg så Tintin i 3D på kino, men selv om denne typen live-animasjon egner seg godt for tre dimensjoner, synes jeg det er en uferdig og klumpete teknologi. Bare det å måtte sitte der med de dumme brillene burde bevise det. Det er derfor fint å kunne melde at Tintin slett ikke trenger den slags staffasje, filmen fungerer minst like godt i to dimensjoner.

Teknisk
Med så mye dataanimasjon er det i grunnen en selvfølge at bildet ser helt fremragende ut. En HD-nytelse, intet mindre. Lyden er i vanvittige DTS-HD 7.1, for de av oss som har anlegg til å utnytte det. De av dere, mener jeg. Ekstrastoffet består av såkalte "featurettes". Veldig mange såkalte "featurettes", med langt mer informasjon enn du trenger om filmen og dens tilblivelse og de tekniske effektene og så videre. Jeg fikk nok etter en times tid, men kvaliteten er for så vidt grei nok. Ikke hyperspennende, men ikke tanketomt heller. Bilde og lyd teller uansett mer og holder til toppkarakter.