Utgivelsen: 
Inception (2010)
Fjellstø
Fellestrekkene med Matrix-serien er der, men forskjellene er likevel kolossale. Blant annet så henger Nolans film bemerkelsesverdig godt sammen. Suveren film som kommer til å tåle mange gjensyn.
Cobb (DiCaprio) leder et team med helt spesielle tyver. Ved hjelp av avansert fremtidsteknologi infiltrerer de ofrenes drømmer og stjeler hemmelighetene deres fra hjernens labyrintaktige gjemmesteder. Forretningsmannen Saito (Ken Watanabe) har et litt annerledes oppdrag til dem: Plant en idé i konkurrentens sinn. Det er vanskelig, og skal det vise seg, ekstremt farlig. Ikke minst fordi Cobbs team ikke vet at sjefen enda er i alvorlig psykisk ubalanse etter tragedien som rammet ham noen år før.
Christopher Nolan har jobbet med denne historien i årevis, litt nå og litt da, mens han skrev og skapte mesterverker som Batman Begins og The Dark Knight liksom i forbifarten. Dette har gitt Inception et uimotståelig preg av kjærlighetsarbeid, vi merker det i hvert ledd av fortellingen og aller mest i de mange fabelaktige og fascinerende bildene. På vei mot realisasjonen av drømmefilmen har Nolan dessuten oppnådd en posisjon i Hollywood der han ikke trenger å kompromisse noe særlig. Til gjengjeld ser vi hver eneste dollar på lerretet, i form av sømløse overganger mellom dristige og fascinerende datagenererte bilder som treffer oss emosjonelt som noe fra våre egne drømmer i flott kontrast til hverdagsrealistiske bymiljøer som forankrer oss i virkeligheten. Her er storveis action, men alt har et enestående preg av surrealistisk drøm. Å tenke tilbake på Inception føles på mange måter som å tenke tilbake på en livaktig drøm, så godt har Nolan lyktes.
Leonardo DiCaprio har antakeligvis Hollywoods beste agent. I år etter år har han gått fra den ene kvalitetsfilmen til den andre, og verdens beste regissører stiller seg i kø bak hverandre for å få benytte ham. Jeg så ærlig talt ikke dette komme da jeg så ham i Romeo & Juliet eller i The Beach. Her har han også god støtte av et bunnsolid lag av høyaktuelle skuespillere, og jeg spår hver og en av dem en stor fremtid. Watanabe klarer på et vis å legge sin egen sympatiske personlighet i forretningsmannen Saito slik at vi slipper unna alle tilløp til klisjéer. Joseph Gordon-Levitt som Cobbs glatte, assistent har en flott og tvetydig utstråling. Marion Cotillard stjeler nok oppmerksomheten fra Ellen Page, med sin eksplosive blanding av livsfarlig uberegnelighet og øm sårhet, men begge er overordentlig gode. Cillian Murphy er svært god, men overstråles av en vittig og skarp Tom Hardy. Dette er bare noen hastige eksempler, til tross for et stort antall skuespillere, så får alle som en minst én sjanse til å lyse sterkt, det later til å være et fast trekk ved filmene til Nolan.
Nolan holder visstnok på å forberede en tredje Batman-film. Selv om tanken på det fyller meg med andpusten forventning, anbefaler jeg i mellomtiden Inception. Se den gjerne flere ganger, for det er en veldig vakker film, noe man fort glemmer i spenningen og undringen første gang man ser den.
Teknisk
Bildet er ikke uventet helt perfekt, slik det skal være fra en fersk storsatsning. Lyden er det i og for seg ikke feil på, men det får nå være måte på dyp-bass, den kommer for det meste bare fra filmmusikken likevel. Selv på behersket volum ramlet det ting ut av hyllene mine.
Man kan se filmen i ”extractor mode” med innklippede dokumentarer og intervjuer – eller skifte til DVD-utgaven som også er med og se dem på en mer fornuftig måte. Hvem vil vel egentlig ha filmene brukket opp av masse fakta fra innspillingen? Nolan har ikke laget noe dokumentarspor, men jeg synes ikke det gjør noe. Det er en god del ting her som tilskuerne må få lov til å tolke og nyte uten hjelp.