Utgivelsen: 
The Last Days of Rommel (2012)
Tam Rommel
Mange krigsfilmer har fått en plass i filmhistorien og publikums hjerter – noe denne krigsfilmen ikke er i nærheten av å klare.
Fotogalleri
Siste del av andre verdenskrig var en avgjørende tid for hele den vestlige verdens fremtid. Utfallet er forhåpentligvis kjent for de fleste. Mindre kjent er kanskje historien om en av Hitlers mest betrodde menn, generalfeltmarskalk Erwin Rommel. Han ble mest kjent gjennom sine bragder i Afrika i første del av andre verdenskrig, som bidro til hans anerkjennelse. Denne filmen tar for seg de siste syv månedene av hans liv, hvor han hadde en viktig rolle i å beskytte tyskkontrollerte områder ved kysten av Frankrike. Som alle vet, gikk ikke dette særlig bra for Rommel. Fra å være en anerkjent og betrodd mann, måtte han mot slutten av krigen ta sitt eget liv på grunn av mistanker om deltakelse i et attentatforsøk mot Hitler. Det er denne historien som fortelles i The Last Days of Rommel.
Det første inntrykket som melder seg når filmen starter, er at den har hatt et lite budsjett. Opprinnelig ble den laget for å bli sendt på TV, så det er rimelig å anta at dette er årsaken til et lite filmatisk uttrykk. Det brukes ikke filter på bildet, og da avsløres det raskt at dette er en liten produksjon. Det man prøver å formidle er en ganske nedstrippet versjon av hendelsene, hvor skjebnene til menneskene er essensen. For å underbygge at man prøver å lage en sannferdig fremstilling av hendelsene, klippes det inn gamle dokumentarklipp. Den ønskede effekten av dette er at filmen skal bli troverdig, men det lar seg vanskelig gjøre av flere grunner. Det største hinderet er den håpløst dårlige kombinasjonen av filmens karakter Rommel klipt inn i de gamle dokumentarklippene. Et beskrivende ord er amatørmessig. Samme sak gjelder for filmens spesialeffekter – de er blant det verste jeg noen gang har sett. Dataanimerte bomber hvis røyk forsvinner innen to sekunder har gått, blir så urealistisk at det ikke lar seg gjøre å ignorere.
Å fortelle en historie som alle vet hvordan endte, krever mye av en filmskaper. Mye hviler på formidlingsevne og gode skuespillere. Dessverre mangler begge deler. Dramaturgien er mer eller mindre fraværende, og strukturen er paddeflat. Følelsen man sitter igjen med etter hele to timer, er at det ikke bygges opp spenning. Da kommer det heller ikke noe forløsende, dramatisk høydepunkt. Man sammenligner nødvendigvis med andre krigsfilmer underveis, og jeg har vanskelig for å kommer på tammere filmer. The Last Days of Rommel faller mellom to stoler. Den er hverken et godt drama eller en god actionfilm. Skuespillerne er dømt til å mislykkes med så dårlige forutsetninger, men de makter heller ikke å tilføre noe mer med skuespillet sitt. Det kan virke som at de ikke tror på manuset og regissørens visjoner, noe jeg i så fall forstår godt. Karakterene er basert på virkelige mennesker som var med på å skape verdenshistorie, og jeg har vanskelig for å tro at de var så flate, uinteressante og karakterløse som de fremstilles i denne filmen. Hvem Rommel egentlig var, er jeg like vis på etter å ha sett denne filmen. Uten en kunstnerisk visjon og et kunstnerisk særpreg, i tillegg til et syltynt manus, blir resultatet helt tannløst. The Last Days of Rommel kan trygt forbigås i stillhet.
Teknisk
Gode farger og ganske tydelig bilde, som dessverre henger flere steder. Lydmiksen er ganske enkelt dårlig, og er kanskje den tekniske detaljen som bærer størst preg av det minimale budsjettet. Man har ikke lagt ved noe bonusmateriale, som egentlig er litt synd. Det hadde vært interessant å hørt hva de involverte selv synes om produksjonen.