
No Country for Old Men (2007)
Blodig alvor
Årets mest etterlengtede film er på plass, med rykende ferske Oscar-statuetter i bagasjen.
Se filmklipp
Coen-brødrene trenger ingen nærmere introduksjon. Ikke deres siste film heller. No Country for Old Men har på mange måter vært årets snakkis i filmmiljøet. Så etterlengtet har filmen vært at man nesten kunne gitt den en Oscar uten å ha sett den. Hypen rundt filmen har i hvert fall mer enn nok antydet dette.
Vi befinner oss i Texas på begynnelsen av 1980-tallet. Llewelyn Moss (Josh Brolin) finner 2 millioner dollar etter et fatalt gjengoppgjør i den varme ørkenen. Han beholder pengene, men skjønner umiddelbart at dette vil endre livet hans. Noen vil forsøke å finne ham. Denne jobben får Anton Chigurh (Javier Bardem), en iskald seriemorder med det som sannsynligvis kan defineres som verdens verste sveis.
No Country for Old Men utvikler seg til å bli en blodig jakt hvor det visuelle ikke holder noe tilbake. Kuler avfyres, blod spruter, meksikanere henrettes, blodet flyter, karakterer barker sammen, blod spruter. Ja, du skjønner tegninga. Dette er simpelt og blodig, og slettes ikke så ulikt Coen-brødrenes første spillefilm, Blood Simple.
Men det ligger elementer under den harde og kyniske overflaten. Filmen makter å fortelle noe mellom linjene, og noen intellektuelle problemstilinger presenteres. Vi snakker samfunnskritikk som ved hjelp av ensidige karakterer tilbyr en større helhet. Hvem er egentlig Llewelyn Moss og Anton Chigurh, og hvorfor handler de som de gjør? Og hvilken rolle spiller egentlig sheriffen (Tommy Lee Jones), tilsynelatende den eneste karakteren som ikke blir stereotypisk fremstilt?
Slike aspekter krever tid for fordøyelse. Mitt første møte med den ferske vinneren av fire Oscar-statuetter var heller lunkent, men ved nærmere ettertanke satte den i gang en tankeprosess som ofte kan være sårt savnet hos andre filmer. Jeg tok meg i å forstå motivene for denne kyniske og nærmest dystre fremstillingen av et landskap vi vanligvis forbinder med westernfilmer. Anton Chigurh tar for eksempel to avgjørelser i filmen basert på myntkast, noe som reflekterer hvor tilfeldig verden har blitt. Slik var det ikke før, da de gamle menn bygde landet.
Adaptasjoner er noe brødrene Coen har mislykkes med før. Intolerable Cruelty og The Ladykillers var langt fra tilhørende den standarden vi gjerne liker å assosiere med brødrene. No Country for Old Men er en presis adaptasjon av Cormac McCarthys bok med samme navn, men den tilpasser seg langt bedre det coenske universet vi kjenner, gjerne fra deres tidligste filmer. Karakterene er sterke, om enn aldri så snevre. Kommentarene er minneverdige, dog ikke av samme kaliber som The Big Lebowski, Fargo og Barton Fink. Men slagkraften er der – i høy grad – akkompagnert av en gjenkjennelig lakonisk og avventende stil, med scener det runger av.
Det ble altså fire Oscar-statuetter på denne filmen. Beste film, beste regi, beste adaptasjon og beste mannlige birolle er ikke til å kimse av. Javier Bardem gjør seg på ingen måter bort i denne filmen, ei heller Tommy Lee Jones og Josh Brolin. Ethan og Joel Coen kan dette med å finne de riktige skuespillerne, og når de anvender all sitt talent på et produkt som dette blir det også et kvalitetsbevisst resultat.