Jimi Hendrix (1973)
Kort liv, men stor innflytelse.
Jimi Hendrix - "gitarlegenden" - døde 28 år gammel i London, 1970. I 1973 ble filmen med samme navn utgitt - altså relativt nært hans bortgang. Det er en del av årsaken til at denne dokumentaren står fram som et fascinerende tidsdokument i ettertidens mylder av nyere produksjoner, der aldrende rockestjerner med perforert hukommelse presenterer mer eller mindre forvridde legender om Hendrix' liv. Her ser vi de samme folka, men som pur unge og mindre blaserte. Både Eric Clapton, Mick Jagger, Pete Townshend, Little Richard prater om Hendrix som musiker og person, men også andre og mer ukjente musikere, venner, familie, groupies og kjærester bidrar. Felles for dem alle var at de hadde en form for relasjon til Hendrix - og at SAMTLIGE (kanskje med unntak av Jimis far, Al Hendrix) åpenbart har inntatt illegale subtanser før intervjuene. De er steine som aper hele gjengen - som Hendrix også var det meste sitt voksne liv - og det i seg selv forteller jo endel om tiden og miljøet han bevegde seg i.
Dokumentaren er satt sammen av Joe Boyd - som også var produsent for filmen - og det er gjort i en behagelig blanding av intervjuer og konsertopptak. Noen ganger presenteres låta i sin helhet, av og til i brokker, men man er innom de fleste av Hendrix "hits": Rock me baby, Wild thing, Johnny B. Goode, Hey Joe, Purple haze, Like a rolling stone, Star spangled banner, Hear my train a'comin' og så videre. Vi får også klipp fra de fleste av hans berømte konserter, som Monterey, Woodstock, Isle of Wight, Marquee Club i London og Filmore East.
Opprinnelig var Hendrix gitaristen til Little Richard, men dannet senere sitt eget band ved navn The Experience. Han er musikalsk sett ikke bare regnet for å være ekstremt talentfull på gitaren og for sitt individuelle lydbilde, men også for eksperimentell og utagerende spillestil. Hendrix spilte gitar med hendene på ryggen, med tennene eller mens han stupte kråke. Han var en energibombe i spill, bevegelser og påkledning. Pete Townshend forteller om hvor vanskelig det var når Hendrix skulle varme opp for dem (The Who). Hendrix nøyde seg ikke med å dra låta, men veltet høytalere, agerte samleie-bevegelser mot mikrofonstativer og satt gitaren sin i brann, for så å knuse den mot scenen og øvrig utstyr. Ikke så enkelt for The Who å vinne publikums oppmerksomhet rett etter en slik tornado, med andre ord! På sitt mest eksperimentelle lyder det mer som en veiarbeidssone enn musikk.
Gjennom filmens uttalelser får man inntrykk av at Jimi privat var en sjenert og nesten sky person, som hadde store komplekser for sin egen sangstemme. Som svart freaka musiker blant hvite, glatte rockegutter ble han svært opptatt av hva andre fargede syntes om ham. Men Hendrix hadde draget på damene, og det var noen av dem som hjalp ham å knytte de riktige kontaktene i bransjen - og som forteller om ham i denne dokumentaren, blant andre Fayne Pridgon, Linda Keith og Monika Dannemann. Sistnevnte var hos ham da han døde - av barbituratforgiftning og kvelning i eget spy. Heroinoverdose-teorien blir dementert i denne dokumentaren. Selvmordsryktene også, selv om pressen senere allikevel har spekulert høyt i dødsårsaken.
Filmens bildekvalitet varierer endel etter hvor godt råstoffet er bevart - OG (ikke minst) etter hvilken side av DVD-utgivelsen man velger. Den teknisk absolutt beste versjonen er widescreen-presentasjonen, som har et relativt skarpt bilde uten for mange forstyrrelser. Råstoffet er skutt på 16mm, og vi får svarte kanter på sidene av bildet, i tillegg til i over- og underkant. I denne sammenhengen er det uproblematisk - og mye mindre sjenerende enn det dårlig oppløste bildet i fullskjerm på den andre siden av plata.
Hendrix' gitar høres overraskende bra ut i Dolby Digital 1.0, men man kan høre filmkameraet surre bak intervjuene, som også er litt uklare og skurrete. Platen har ikke annet "bonusmateriale" enn teksting på de fleste europeiske språk.
Filmen er selvfølgelig en nødvendighet for store Hendrix-tilhengere, men er også et morsomt tidsdokument for mer moderat interesserte. Ja, faktisk så OK at spilletiden på 98 minutter gjerne kunne ha vært fordoblet!