Utgivelsen: 
Kong Curling (2011)
Kongen er døv
Et stort antall veletablerte og erfarne norske komikere og skuespillere kommer sammen for å skape en sløv og døv kalkun.
Truls Paulsen (Antonsen) er Norges beste curlingspiller, men han er nevrotiker med psykotiske episoder og hans besettelse over detaljer får det til å tippe over. Han havner på lukket avdeling. Når han kommer ut etter mange år får han høre at hans læremester Gordon (Ingar Helge Gimle) er alvorlig syk. En kostbar operasjon kan imidlertid redde ham, så til tross for strengt spilleforbud, setter Truls i gang med å gjenforene sitt noe bisarre gamle curlingteam.
Her lånes og stjeles friskt og uhemmet fra populære amerikanske forbilder, og det er det egentlig ikke noe i veien med. Her er dugelige doser Kingpin, som igjen var en parodi på The Hustler. Her er selvsagt en god del Blues Brothers, spesielt i filmens struktur. Her er store innslag av The Big Lebowski. Kåre Conradis motbydelige figur Stefan Ravndal var nok i manus mer lik John Turturros ekle bowler Jesus Quintana fra Lebowski enn godt var, men Conradi skal få ros: Han har klart å skape en helt egen karakter med særpreget mimikk og kroppsspråk, og med støtte fra et godt manus kunne Ravndal ha blitt en klassiker.
Manus støtter imidlertid ingen. De skyldige er ingen ringere enn den vanvittig rutinerte komikeren Atle Antonsen selv, samt regissøren Ole Endresen. Endresen har stil, han har et visst blikk og han har muligens tilbrakt litt for mange kvelder med å studere fargebruken til David Lynch. Ingen av de to avslører noe som helst talent når det gjelder å skrive en komedie, for dette er så revnende, smertefullt, sinnssvakt kjedelig at jeg måtte dele den knappe 90 minutter lange filmen i tre omganger. Det som smerter mest er at noen av de involverte har arbeidet med karakterene sine, for så å oppdage at de er "all dressed up with nowhere to go”. Øigardens kritikkløst sex-glupske Marcus, for eksempel. Dette kunne vært en morsom figur, men i stedet blir Øigarden gående rundt og improvisere flatt tullball med tafatt og gebrokken engelsk. Linn Skåber tar seg bra ut som poledancer i skinnskjørt, men siden hun vel var hyret inn for sin komiske timing kunne de vel ha spandert om så bare én gøyal replikk på henne? Bård Tufte og Harald Eias kommentatorpar er utrolig nok mindre morsomme enn ekte sportskommentatorer.
Det ligger en slags arroganse i hele dette prosjektet. Enten tror de involverte komikerne at de er så morsomme at de ikke trenger gager, eller så var det meningen at de skulle improvisere dem på stedet. Det vi ser er rammene til en komedie, en løs skisse til noe som kunne bli til noe. Det er karakteristisk at de som klarer seg best er rutinerte allround-skuespillere som Gimle og Conradi, siden de er flinke til å fylle ut karakterene sine og gjøre dem levende. Men også de sliter når scenene blir lange og punchlinene få.
En sørgelig bortkastet mulighet. Tyveriene var smakfulle, idéen om en curlingkonge var god og castingen var utmerket. Jeg forstår bare ikke hvorfor de involverte ikke selv forsto hvor fattigslig det er med komedie uten gager. De er jo bra folk, stort sett.
Teknisk
Det blekbrune bildet med mye fin set-design forrådes av en kornete overføring. Bildet er ikke problematisk, men siden regissøren åpenbart har mer talent for det visuelle enn for replikker, er det synd at det ikke er perfekt. Ekstrastoffet er tilsynelatende rikholdig, men det er syltynne og kortklipte saker. Biten om Ravndal er bare klipp fra filmen, Egil Hegerberg gjengir bare hva som skjer i scenen, og så videre. Deleted scenes og bloopers er sånn passe interessant.