Utgivelsen: 
Tilbake i spill (2012)
Hallo? Ja, det er Clint'ern på autopilot
Har du sett Gran Torino med Clint Eastwood? I så fall har du nesten sett denne filmen også.
Baseball-speideren Gus (Clint Eastwood) er et stykke over vanlig pensjonsalder, men han føler at han fortsatt har mer å gi. Han blir sendt ut på et oppdrag om å speide på et stort stjerneskudd, men vet ikke at dette kan være hans siste oppdrag om han ikke innfrir til forventningene. Alderdommen har satt sine spor, og hans bekymrede venn Pete (John Goodman) sender med datteren Mickey (Amy Adams) for å holde ham under oppsyn. Forholdet mellom far og datter har vært kjølig helt siden Mickeys mor døde så altfor tidlig, og dette kan også være Gus sin siste sjanse når det gjelder noe helt annet enn baseball. Nemlig å få forholdet til datteren på rett kjøl igjen.
Det er blitt en vane å se Clint Eastwood (Gran Torino og Million Dollar Baby) ta fatt på gode filmer, og selv om den aldrende filmgiganten har vært en bauta i en mannsalder, sa han faktisk at han skulle gi seg foran kamera. Trouble with the Curve beviser at han fortsatt har noe å gi foran kamera også, men det er litt kjedelig at han ikke utfordrer seg nok gjennom denne rollen. Jeg synes nemlig at det ligner VELDIG på den rollen han gjorde i Gran Torino. Uten at det betyr at det er en dårlig rolle. Clint Eastwood mestrer en slik grinebiter-rolle på en utrolig sjarmerende og lun måte, og det er nok derfor regissør Robert Lorenz – som debuterer med denne filmen – har herr Eastwood som kaptein for denne skuta.
Mange vil nok tenke at denne filmen handler om baseball og om jobben som speider innen denne sporten. Det er riktignok en del av filmen, men dette handler om forandring og om å finne tilbake til noe som var fint og godt i fortiden. Det passer selvfølgelig godt med en gammel grinebiter i en rolle som blir utsatt for vanskelige ting som nettopp forandring. Det skaper også en fin dramaturgi som sørger for fin flyt gjennom hele historiefortellingen.
Jeg sliter likevel litt med å sette meg helt inn i denne filmen. Karakterene er transparente, og de er også såpass forutsigbare at man ser det meste komme på lang avstand. Amy Adams (Enchanted og Fighter) gjør en god og fremtredende figur som en kvinne i et mannsdominert miljø, og kjemien hun har med Clint Eastwood er absolutt en severdighet i seg selv. Hennes karakter tar et par interessante vendinger i løpet av filmen, som sørger for å rydde opp i alle løse tråder. Dommen er uansett at en ressurssterk kvinneskikkelse og en gammel grinebiter ikke holder i snaue to timer. Dette putrer fremover på tomgang uten å ryste meg nok til at jeg virkelig lar meg rive med, og det gjør at Trouble with the Curve ender opp med å bli en søt og fin film. Det er helt greit det, men jeg liker når filmer gjør noe mer enn å være... ja, søte og fine.
Teknisk
Utgivelsen fra Warner Bros. sørger for å gjøre jobben. Lydsporet er enkelt, men effektiv. Bildet er rent og pent. Trenger man stort mer enn det? Kanskje litt enestående ekstramateriale hadde vært på sin plass? Trouble with the Curve briljerer ikke innen bonusstoff, men det er litt stoff som gjør oss bedre kjent med både sporten og apparatet rundt.