Utgivelsen: 
Mission: Impossible III [Special Edition] (2006)
Spektakulært og uengasjerende
Ethan Hunt har giftet seg, og forsøker å opprettholde en borgelig og pyntelig fasade. Etter eget ønske har han gått over til å trene nye agenter. Men når den beste operatøren han har trent blir fanget av en internasjonal våpenhandler, går han tilbake til felten. Redningsoppdraget skjærer seg, og etter ei solid bøtte kjeft fra sjefen (Laurence Fishburne) går Ethan og hans team etter våpenhandleren selv. Dette skjærer seg også, og det viser seg at den onde skurken Owen Davian (Philip Seymour Hoffman) vet nøyaktig hvilke knapper han skal trykke på for å utnytte Ethans talenter til sine egne formål.
Den første MI-filmen ble kritisert for å ha en kronglete intrige. De forenklet dette betydelig i toeren, og nå er det knapt noen intrige igjen. Handlingen er et uformelt påskudd for å vise frem voldsomme spesialeffekter og i realiteten bæres hele filmen av Tom Cruise. Nå liker jeg for så vidt Tom Cruise, men hvis man skal ha ham til overta hele filmen, bør man gi ham en brukbar karakter og noen gode replikker, ikke bruke talentet hans som et dekke for at nesten alt annet svikter.
Det er ingen hemmelighet at den onde våpenhandleren Davian kidnapper Ethan Hunts kone. Denne vrien er brukt i alle trailere og teasere for filmen, dessuten åpner pinadø filmen med akkurat dette. Det er en scene fra langt inn i handlingen, plassert før fortekstene for å ”engasjere” oss. Uansett hva regissør J.J. Abrahms måtte påstå, er det ingen annen grunn til å gjøre dette enn at den egentlige begynnelsen er langdryg og kjedelig. Så for å reparere for en startscene som kunne dysset publikum i søvn, ødelegger han heller hele filmen for de mange av oss som hater å få røpet noe av handlingen. Rett og slett patetisk.
Verre er det at Ethan Hunt og hans store kjærlighet Julia (Michelle Monaghan) er forferdelige sammen. De har ingen kjemi i det hele tatt, det virker ikke som om de kjenner hverandre, langt mindre elsker hverandre. Dette kan muligens skyldes at de ikke har noen replikker eller scener som gir dem en sjanse til å ”connecte”. Men uansett, hvis vi ikke tror på at Ethan bryr seg om denne damen, hvorfor skulle vi gjøre det?
Denne ”personlige” vrien i filmen er også fremstilt som fryktelig original. I virkeligheten er den like velkjent som musikktemaet. I den første filmen var det en konflikt mellom hans mentor, og for godt mål var det en kvinne innblandet der også. I den andre ble hans nye forelskelse Nyah infisert med et dødelig virus (hvor ble hun av, forresten?). Så hele denne tingen med at Davian hevner seg på familien til Cruise er verken ny eller original. Og til syvende og sist, ikke særlig nytt eller originalt utført heller.
Det finnes lyspunkter, og for noen er de kanskje nok til at filmen faller i smak. Skuespillerne er nesten uten unntak utmerkede. Cruise og Ving Rhames kan rollene sine nå, og de fungerer rimelig bra sammen. Resten av teamet gir også en grei nok fremstilling av profesjonelle, rutinerte agenter. Laurence Fishburne er hentet inn for å se brysk og skummel ut, og selv med dumme replikker klarer han jobben. Billy Crudup gjør en brukbar jobb som Ethans nærmeste overordnede, en kynisk statlig mellomleder som innhenter informasjon og produserer drap i stedet for vedtak.
Ikke uventet er Philip Seymour Hoffman fabelaktig. Hans Davian er ingen mystisk Blofeld, ingen sofistikert Hans Gruber eller på noen måte irrasjonell. Han er bare en tvers gjennom råtten fyr, en hensynsløs forretningsmann med klare psykopatiske trekk. Han er voldelig og slem, men alt han gjør er rasjonelt og motivert av vinning. Hoffman begår ikke en eneste feil, og hans uanstrengte, troverdige spill er en ren nytelse. Så hvorfor er han ikke mer med? En av de beste filmskurkene på lang tid, og iallfall milevidt over skurken i MI:2, så har han så få og korte scener at det bare er noen sekunder lenger enn en cameo.
Det som er bra utenom skuespillerne, er effektene. Det er en scene der en fangetransport blir angrepet, og det er noe av det stiligste jeg har sett på denne siden av The Matrix. Ablegøyene mellom skyskraperne i Shanghai er også underholdende. Skuddvekslingene er også av prima kvalitet, og man må innrømme at Cruise ser rimelig tøff ut med en skyter i neven.
Likevel er jeg ikke fornøyd med effektene heller, må jeg innrømme. På slutten av filmen: Ethan Hunt går inn i et hus. Okay, stilig opptakt med pendling mellom truende bygninger i glass og stål. Så kommer han ut gjennom feil vindu i panikk - uten at vi ser hva som skjedde inne i huset. Dette er ikke Bergman, jeg vil helst spares for ”antydningens kunst” når jeg skal se en heftig action. Dramaturgisk var det her den klimatiske skytingen/martial arts-scenen hørte hjemme. Dette skulle vært en heseblesende orgie i action, slik at tilskuerne skulle sitte utmattet og slitne, for så å få kjørt filmens egentlige emosjonelle klimaks i trynet. I stedet ser vi ingenting, det går deretter over i en patetisk biljakt der poenget blir noe så trivielt som å komme inn i dekningsområdet til mobilen, og så går det over i en scene som vi til alt overmål har sett først i filmen.
Det er ikke håpløst, og det finnes underholdning å hente i denne filmen. Men sammenliknet med den første filmen i serien, er det sørgelige saker. Og uansett hva man synes om den dumme intrigen i MI:2, ble man iallfall ikke snytt for herlig action og stilige kamper mann mot mann. Dette produktet er preget av tåpelige valg og klønete regi av en fyr som helt åpenbart kommer rett fra jobben med å regissere enkelt-episoder av TV-serier. Abrams er ikke så verst når det gjelder den enkeltscener, og har nok gjort en fin jobb for TV. Men han mister fullstendig oversikten når de skal settes sammen til en ambisiøs spillefilm.
Hvis du føler at du må se denne filmen, ta den på et vorspiel eller noe.
Teknisk
Bildet er vel omtrent så perfekt som det får blitt. Abrams har valgt mye bruk av hyper-realistisme i farger og kontraster (det var veldig hipt for noen år siden), noe som resulterer i tilsynelatende overdrevne farger og noe kornete bilder. Men dette er ikke overføringens feil. Lyden er så god som man kan forlange, og man kan forlange ganske mye av en sånn effektfilm. Litt puslete i begynnelsen, det hadde ikke skadet om de brukte bakhøyttalerne hele tiden, og ikke bare i actionsekvenser. Men det holder, særlig når det blir tettere mellom action-sekvensene.
Tom Cruise har velvilligst stilt opp på kommentarsporet med den ferske regissøren, og anstrenger seg for å tilføre seansen litt humor. Men jeg skal ikke være for slem, Abrams kommer tålig bra fra jobben, selv om han er ganske tørr og er tidvis så beundrende overfor Tom Cruise (han gjør sine egne stunts) at han virker falsk.
På Making of-filmen tar den gjensidige skryten av for alvor. I og for seg er den ikke dårlig laget, og vi får flere oppsiktsvekkende opplysninger. Noen er direkte tvilsomme, som at Cruise plukket ut J.J. Abrams selv etter å ha sett en episode med Alias midt på natta. Men man blir fort lei av å høre ustoppelig skryt av Tom Cruise (han gjør sine egne stunts) og J.J. Abrams (som etter min mening fortjener fik, ikke skryt). En liten bukett utelatte scener gjør seg alltid. Et par actionscener som hadde tålt å være med på filmen, og noen dialoger som jeg skulle ønske jeg aldri hadde fått se.
Tom Cruise vant noe som heter Generation Awards på MTV, og i den anledning ble det laget en tributt bestående av klipp fra filmene hans. Den runder av ekstrastoffet her, og er komplett upassende og overflødig. Man skulle tro mannen var død, og ikke (i skrivende stund) nygift.
Disc 2 åpner med ”Inside the IMF”. Her stiller snille skuespillere, regissør og manusforfattere opp og forklarer filmen og karaktere for oss. En av de mest unødvendige ekstra-featurene jeg har sett, for det er ikke akkurat Citizen Kane vi har å gjøre med her.
”Mission: Action” er litt bedre, den handler om hvordan actionscenene ble kreerte og om hvor fantastisk Tom Cruise er å jobbe med (han gjør sine egne stunts).
”Visualizing the Mission” handler om det visuelle uttrykket og arbeidet med storyboards og digitale storyboards. I grunnen ikke ueffen.
”Mission: Metamorphosis” er for det meste om gadgeten i filmen som skaper de fabelaktig urealistiske maskene som både TV-serien og de tidligere filmene er skjemmet av. Når de nå først skulle finne på en forklaring, ser det iallfall ganske bra ut på filmen, og denne feature’en blir derfor artig.
”Moviefone Unscripted” er en samtale mellom Cruise og Abrams der de intervjuer hverandre. Det ble veldig fort veldig kvalmt, iallfall for meg som ikke likte filmen særlig godt og derfor synes rosen av regissøren er helt ufortjent. Mye av det som blir sagt er dessuten med i kommentarer og andre features (Tom Cruise gjør sine egne stunts!).
”Launching the Mission” er glimt fra premierer og lanseringer verden over. Småmorsomt med glimt fra forskjellige storbyer, og ingen skal ta fra Cruise at han er flink til å jobbe med reklame også (ikke bare gjøre sine egne stunts).
To bolker, med trailere og TV’spots, er ikke så spennende, men i en komplett pakke hører de med. Skulle ønske filmen levde opp til trailerne.
Et langt fotogalleri fra filmen og innspillingen er det også plass til. Ikke uunnværlig, men det er faktisk mange veldig bra bilder her.
”Scoring the Mission” er selvsagt om filmmusikken. Komponister og arrangører er trivelige og prater godt for seg. Og Tom selv stikker innom (tro det eller ei, men han dirigerer sin egen filmmusikk!).
Til slutt en Tom Cruise-hyllest laget i forbindelse med at fikk Kubrick-prisen fra BAFTA. Like unødvendig og malplassert som den fra MTV.
Ærlig og oppriktig, jeg liker Tom Cruise, iallfall på film. Men å vie det meste av ekstrastoffet til ham, hans tidligere karriere og det faktum at han gjør sine egne stunts, blir for mye av det gode.