Studio 54 (1998)
Sex, narkotika og disco i ett
Alle som betydde noe innen underholdningsbransjen i 70/80 åra, frekventerte nattklubben Studio 54 i New York. Det hippeste av det hippe skjedde innenfor dørene til denne nattklubben, og det å kunne fortelle at man hadde vært der og luktet på stjernelivet kunne være nok til å skape heltestatus i vennegjengen. Men kan filmen om fenomenet Studio 54 bli like hipp?
Året er 1979, og vi befinner oss i New York. Steve Rubell (Mike Myers) har virkeliggjort sin drøm om den evige festen. Celebritetene lokkes til hans nyoppstartede utested Studio 54 som fluer til kumøkk, og menigmann gjør hva som helst for å komme inn for å smake på kjendislivet. Shane (Ryan Phillippe) drømmer om et nytt og spennende liv utenfor New Jersey, og kaster seg en dag inn i bilen for å prøve lykken på den andre siden av Hudson River, nemlig i New York. Ved hell lykkes han å slippe inn gjennom Studio 54’s trange sluser, og blir ved hjelp av den rette 54-ånden ansatt som ryddegutt. Raskt avanserer Shane til bartender, og blir en del av det spesielle miljøet, fritt for likheter med folkelige Jersey.
Gjennom en rus av dop, sex og berømmelse treffer Shane en ryddepike i Salma Hayeks skikkelse. Hun søker fremtidig sangkarriere og stjernestatus. I klubbens lokaler henger også såpestjernen Julie Black (Neve Campbell). De kvinnelige elementene Shane treffer i sin nye jobb, fører naturligvis med seg litt romantikk. Som det meste annet i Studio 54 er også kjærlighetsforholdene og sexen rimelig overfladisk. Rus, alkohol og tilfeldig sex blir etter hvert en del av jobben til Shane i søken mot popularitet og berømmelse.
Filmen har en overraskende bra rollebesetning, selv om ikke alle av skuespillerne takler sine oppgaver like bra. Ryan Phillippe virker noe molefonken og lite frigjort i rollen som bartenderen Shane. Neve Campbell, som de fleste husker fra Skrik og Skrik 2, har en mye mindre rolle enn hva omslaget på filmen skulle tilsi, og gjør heller ikke så mye ut av seg i de få minuttene hun er tilstede på skjermen. Den meksikanske skuespilleren Salma Hayek, gjør derimot en veldig god figur (bokstavelig talt) i rollen som ryddepiken og hobbysangeren Anita. Mike Myers viser at han kan mer enn å spille komedie, og takler rollen som den alkoholiserte nattklubbeieren Steve på en helt grei måte.
Innimellom all pilleknaskingen og den tilfeldige sexen observerer vi enkelte bihistorier som det kanskje burde blitt jobbet litt mer med før filmen ble sluppet til massene. Disse historiene kunne faktisk bidratt i positiv retning, da det for det meste blir litt for lite som skjer. Filmen kryper nærmest fremover uten at det finnes noe som skaper skikkelig fremdrift, og det er også det inntrykket man sitter igjen med etter filmens avslutning. Hadde man kokt litt videre på enkelte av de løse trådene, samt satt kniven på Ryan Phillippes strupe under innspilling, kunne dette blitt en særdeles hyggelig opplevelse. Nå ryktes det at det resultatet som er sluppet på markedet er et helt annet enn det regissøren egentlig ville gi ut, så man kan kanskje håpe et en Director’s Cut en gang vil dukke opp...
Bildet på denne utgivelsen er som så altfor ofte fra Scanbox, ikke 16:9-optimalisert, og leveres dermed kun i 4:3 Letterbox. Selv om det ikke blir altfor mange linjer igjen til selve bildet, er dette slett ikke verst. Underteksten kan flyttes opp i bildet, slik at man kan zoome inn med en widescreen tv uten å miste deler av teksten. Lyden serveres i DD 5.1, men bakhøyttalerne sliter ikke akkurat livet av seg. Et merkelig unntak finnes dog - flere ganger i filmen dukker det opp en låt, hvis trommer spiller pingpong bak ryggen din. Men alt i alt skaper lydsporet en helt grei club-atmosfære, som matcher filmen fullt ut.
Denne filmen er langt fra dårlig, men for den gjengse seer vil nok dette bli en spinkel opplevelse. Man har tross alt bygd filmen på en reell handling, men det hadde likevel vært rom for å bruke flere klosser til å bygge dette både høyere og tykkere.