The Limey (1999)

Eksellent!!!

Av AKLBKarakter:

Del på Facebook01.03.01

Steven Soderbergh, mannen bak Sex, lies and videotape og Out of sight, har også regissert den meget spesielle thrilleren The Limey - etter manus av Lem Dobbs. Filmen er allerede for en klassiker å regne (selv om den er laget så sent som i 1999), og den er uhyre spennende både i innhold, form og uttrykk. The Limey er ekspressiv og ekstremt stemningsfull, og man får assosiasjoner til Antonionis mesterverk Blow Up fra 1966, og andre tidstypiske filmer fra det nevnte tiåret. 60-tallet gjenspeiles audio-visuelt.

Dette er selvfølgelig ikke tilfeldig. Nøkkelpersonene i filmen har bygd sin identitet og lagt grunnlaget for sitt senere levesett nettopp på sekstitallet, og de henger alle igjen ved sine tidligere handlinger, og er ikke ferdige med gamle hendelser. Nettopp fortiden bringer filmens hovedperson, engelske Wilson (Steve McQueen), over Atlanteren. Wilson har sittet store deler av livet i fengsel, og han ankommer nå USA som fri mann for å finne ut sannheten rundt sin eneste datters død. Som fedre flest trodde (håpet) han at Jenny (Melissa George) levde et relativt uskyldsrent liv, men Wilson blir nå brutalt tvunget til nye erkjennelser, også angående egen person. I samarbeid med sin nye "venn" Eduardo Roel (Luis Guzman) ledes Wilson snart inn i Los Angeles' heller ugjestfrie og brutale miljøer, på jakt etter informasjon om Jenny. Og det de finner, ser ikke pent ut. Da Jenny døde var hun sammen med "kjæresten", den med Wilson jevngamle Terry Valentine (Peter Fonda), en narkobaron med luksushus i åsen - nå med ny ung og vakker elskerinne (Amelia Heinle). Og Terry sitter på svaret.

"Fedrenes synder" er et gjennomtrengende tema i denne filmen, som mest dreier seg om Wilson. Den tidvise kontakten han hadde hatt med Jenny opphørte en stund før hun døde. Jenny hadde gitt opp sin fars løfter om å holde seg utenfor murene, da hun skuffet dro avgårde til LA. Han får vite mye om datterens beveggrunner av Elaine (Lesley Ann Warren), Jennys eldre venninne og morsfigur, og Wilsons nye viten om datteren og hennes handlingsmønstre gjør at han møter seg selv - og sin fortid - i døren. Den personlige motivasjonen for å ta - den til tennene bevoktede - Terry Valentine, øker dermed stadig i styrke. Han vil rense seg selv ved å knuse Terry, men Terry skal vite hvorfor...

The Limey gir etterhvert publikum innsikt også i Terry Valentine-karakteren, og viser oss hvilken ynkelig og redd skikkelse han i realiteten er. - Som elskerinnen Adhara sier om ham: "Du er ikke konkret nok til å være en person. Du er mer som en vibrasjon." Dette klarer han også å formidle gjennom spillet. Peter Fonda fyller og utvider rollen på en særdeles flott måte, og Steve McQueen ligger IKKE tilbake for Fonda. Dette er knusende godt skuespill, rett og slett! Alvor preger filmen, og alvor preger McQueen, hvis "megetsigende pokeransikt" (om det går an å bruke et slikt motsigende uttrykk) opptrer hyppig i nærbilder, og er ganske åpne for fantasiens tilleggstolkninger.

The Limey har flere elementer som minner om den tidligere nevnte filmen Blow Up (selv om The Limey PÅ INGEN MÅTE er noen kopi!): En underliggende melankolsk stemning, dekadense og forfall, samt den stille og rolige, men dirrende spenningen. Noen av lydgrepene og bildekomposisjonene ligner også. I arbeidet med The Limey har man jobbet eksperimentelt med lydens muligheter, og med god gevinst. Noen sekvenser er totalt renset for atmosfærelyd, og vakumet som oppstår gir et sterkt uttrykk. Andre partier av filmen har KUN atmosfære - her er dialogen fjernet, selv om man ser at folk prater. Dialogen er på høyde med det øvrige - ergo svært god! Den er ganske sparsom, og lar seerne skjerpe sansene ved å inneholde flere lag av betydning. Lett psykedelisk musikk er også en effekt som er benyttet i The Limey, og som i tillegg til å være en psykologisk referanse, forsterker filmens 60-talls-atmosfære. Det samme gjør kjente låter av The Who, The Hollies, Boston, Steppenwolf, The Byrds med flere. Det flotte foto - og klippearbeidet - som har resultert i et estetisk og ekspressivt visuelt uttrykk - er diskret eksperimentelt, men ikke for eksperimentets skyld.

DVD-bildet er i 16:9 fullskjerm, formatet er 1.75:1, og kvaliteten kunne ha vært et hakk hvassere - eller to. Lyden (valg mellom Dolby Surround 2.1 og Dolby digital 5.1) fungerer helt fint, og formidler det den skal. Platen har to kommentarspor - ett med regissøren, og ett der flere av skuespillerne forteller om seg selv, filmen og hvordan de har tolket og arbeidet med rollen. Sporene er tettpakket av interessant informasjon, de kommenterer ikke bare overfladisk det vi ser og skjønner allerede, men går i dybden, og matcher scenene sånn noenlunde. I tillegg til disse to lydsporene finnes filmens trailer. The Limey kan tekstes på norsk, dansk, finsk og svensk på denne utgaven fra Egmont Entertainment.

ALT fungerer i The Limey. I tillegg til å være en uhyre nervepirrende, noir-inspirert thriller, holder den også i massevis som drama. Filmen virker psykologisk holdbar, med plausible forklaringer på karakterenes motiver, reaksjoner og handlinger, og den undervurderer ikke publikums intelligens på noen måte. The Limey nærmer seg det geniale, og det er mulig jeg gjør den urett ved å holde tilbake toppkarakteren. Grunnen er selvfølgelig subjektiv, men en tynn liten følelse sier at et ullent "noe" mangler - kanskje det bare er et bedre DVD-bilde?