Stor ståhei for ingenting (1993)
En kur for alt!
Det er mulig jeg har nevnt det før, men Kenneth Branagh er en av mine helt store helter, både som regissør og skuespiller. Og filmen "Much ado about nothing" er en av mine favoritter. Jeg tror jeg må ha sett den over et dusin ganger, og den er fortsatt like god. Nesten.
Kombinasjonen Branagh og Shakespeare betyr magi, teatralsk stemning, glitrende skuespill og masser av varme og intelligens. I den lette romantiske komedien "Stor ståhei for ingenting" som den heter på norsk, får hele skuespiller-ensemblet boltre seg i vidd og sarkasme, og selvsagt går dramaets og kjærlighetens bølger høye. Det skulle bare mangle.
Hør på dette: Den unge prins Don Pedro of Aragon (Denzel Washington) ankommer Messina sammen med sine nærmeste venner og medsoldater etter vellykket kamp. I følget er hans svikefulle bror Don John (Keanu Reeves), den unge yndlingen Claudio (Robert Sean Leonard) og den munnrappe ungkaren Benedick (Branagh). I Messina holder guvernøren Leonato (Richard Briers) til, sammen med broren Antonio (Brian Blessed), datteren Hero (Kate Beckinsale) og niesen Beatrice (Emma Thompson).
Soldatfølget inviteres til å bli på Leonatos herregård i en måned, og før solen går ned første dag blomstrer romansen mellom unge Claudio og Hero, mens sylskarpe kommentarer hagler mellom de to selverklærte motstanderne av kjærlighet, Beatrice og Benedick. Uten at de to sistnevnte vet noe om det, konspirerer imidlertid de andre om å få Beatrice og Benedick til å forelske seg i hverandre innen uken er over. Men alt går ikke på skinner fram til to raske bryllup, for den ondsinnede Don John er mindre glad i sin bror og den unge spirevippen Claudio, og sammen med sine lumske lakeier Borachio og Conrade gjør han alt han kan for å stikke kjepper i hjulene.
Selv om Shakespeares skuespill har vært tilgjengelig i snart et halvt årtusen, får vi la detaljene i historien være igjen som overraskelser til de som ikke kjenner den fra før.
Det skal kanskje ikke mye fantasi til for å forestille seg at manus er svært godt skrevet, fullt av nydelige kommentarer, flotte ordspill og fantasifulle formuleringer. Men det krever en meget dyktig regissør for å gjøre om noe som egentlig er laget for teater slik at det passer på film. Og det stiller også store krav til skuespillerne. Etter at jeg som relativt ung mann stiftet bekjentskap med Branaghs "Henry V" har jeg ikke vært i tvil om denne mannens egenskaper som regissør eller skuespiller, og med det stjerne-ensemblet han har med seg i denne filmen ligger alt til rette for en skikkelig drømmeoppsetning. Men det er noen skjær i sjøen, dessverre.
For de rutinerte engelske skuespillerne som Branagh selv, Emma Thompson og moren hennes (Pyllida Law), Brian Blessed og Richard Briers er "Much ado..." den reneste parademarsj. Å se og høre Branagh "konvertere" fra kjærlighets-skeptiker til nyforelsket er verdt filmens pris alene! Men de to yngste hovedrolleinnehaverne har litt problemer med å henge med i svingene, og da er det spesielt Robert Sean Leonard i rollen som Claudio jeg får mer og mer i vrangstrupen for hver gang jeg ser filmen. Han mangler rett og slett ALL troverdighet i de fleste av scenene sine. Han behersker ikke språket, han virker ikke som om han forstår hva han sier, og emosjonene er så påklistede at man blir svett av å se ham. Jeg kan ikke fatte hvordan Branagh slapp denne mannen gjennom nåløyet. Ubegripelig. Men det er heldigvis ikke så ille at det ødelegger for en fundamentalt god film og generelt meget bra skuespill. Denzel Washington overrasker forresten positivt som Shakespeare-tolker, og Michael Keaton gjør sin beste filmrolle noensinne som den komplett snodige konstabel Dogberry, som fører et mer enn litt forvirret språk. :-)
Hele filmen er skutt i en stor italiensk herregård i Toscana, og fungerer omtrent som en halvannen time lang reklamefilm for området. Her er det flotte eksteriører, nydelige landskapsbilder, sommerfriske og varme farger og vakre mennesker i løse klær og fargesprakende kostymer så langt øyet kan se. Et skikkelig maleri og en ren nytelse. Og fotografi-jobben er også verdt å merke seg; mye av filmen er filmet med steadycam, og man er firkelig med som deltaker i en del av scenene. Enkelte av kjøringene er imponerende lange og velregisserte - legg spesielt merke til den lange sluttscenen! Det er til å få gåsehud av. :-) Siden jeg er i farta med så mange lovord bør nesten filmmusikken få litt skryt også, for her er det akkurat rette porsjoner med teatralsk drama og triumf om hverandre til at man blir revet med i handlingen.
DVD-produksjonen er mindre fantastisk, dessverre. Rent teknisk er det heldigvis lite å sette fingeren på. Platen er tosidig og inneholder både 4:3 og 16:9-optimaliserte fullskjermversjoner av filmen, begge utgaver i flott kvalitet, med farger og detaljer som yter scenografi, kostymer og skuespill rettferdighet. Lyden er i Dolby Surround, som naturligvis legger fokus i fronthøyttalerne. Dialogen, som er det sentrale, får bra med spillerom og er klar og tydelig. Det som er mindre hyggelig er at undertekster er det eneste som ligner på bonusmateriale. Heldigvis får man en meget god engelsk undertekst (som jo kan være en god støtte når det gjelder Shakespeare), men de som ikke føler seg 99 prosent stødige i litt eldre teater-engelsk bør kanskje vurdere sone 2-utgaven av filmen med norsk tekst. Virkelig trist, uansett, at man ikke får noe som helst ekstra å bite i - et kommentarspor med Branagh her hadde vært verd MANGE ekstra kroner, etter undertegnedes ringe mening.
Selv om filmen rangerer meget høyt blant mine personlige favoritter, får denne sone 1-utgivelsen likevel ikke høyere karakter enn fem. Jeg har slåss med meg selv i flere dager om det skulle bli en sekser eller en femmer, men Robert Sean Leonard og manglende bonusmateriale trekker ned. Ikke desto mindre er dette en av de klareste anbefalingene jeg kan komme med. Much ado about nothing er en film man kan se om igjen og om igjen, og man er alltid i strålende humør når den er ferdig. Kort sagt; en kur for alt! :-)