Utgivelsen: 
Melancholia (2011)
Frykten som antagonist
Skjøre kvinner utforskes også denne gangen, og det kan for så vidt Lars von Trier bare fortsette med.
Det er ikke mange som lykkes like godt som danske Lars von Trier når det kommer til utforsking av kvinnesinnet, helst i pressede situasjoner. Denne gangen behandler han frykt og melankoli som om det skulle ha vært verdens mest naturlige ting. Og kanskje er det også det. I hvert fall for von Trier.
Melancholia er en todelt film i den grad at vekten ligger på hver sin kvinne i hver sin del; Justine og Claire. De er søstre i filmen og spilles med bravur av henholdsvis Kirsten Dunst og Charlotte Gainsbourg. Foruten en fascinerende ouverture starter filmen med bryllupet til Claire og Michael (Alexander Skarsgård). Allerede på den smale veien mot bryllupsfesten får den hvite limousinen problemer med å komme seg frem. Og for de som ikke ble advart i ouverturen er det nå umulig å ikke forutse de utfordringer filmens karakterer står overfor. Justine har nemlig et inderlig ønske om å innta et normalt liv, ha et normalt og lykkelig bryllup, leve et normalt og lykkelig ekteskap, men ting går ikke alltid som planlagt, eller ønsket.
Filmens andre del tar for seg Claire. Søsterens bryllup er over og nå ligger fokuset på en truende planet, Melancholia, som er på kollisjonskurs med jorden. Claire er en kontrollfrik av dimensjoner, noe som synliggjøres på en utmerket må te i filmens første del, altså bryllupet. Nå er hun plutselig i en situasjon hun ikke har kontroll over i og med at hennes eksistens er truet. Den styrtrike ektemannen John, Kiefer Sutherland, forsøker å roe henne ned med teorier om at alt vil gå bra og argumenterer med troverdighet basert på sin interesse for astronomi.
Det er to forskjellige kvinner som blir skildret, med hver sin form for angst. Claire er ment å representere den normale kvinnen; den som passer inn, den som klarer seg selv. Og hun ønsker å tvinge sin mentale suksess over på søsteren. Vi skjønner tidlig at Justine bærer en tung bør. Hun føler for eksempel at hun blir holdt igjen av et garn. Det er så tungt å komme noen vei, og hun føler seg trøtt og sliten, apatisk. Selv i sitt eget bryllup sniker hun seg unna for å ta en blund.
Å ta i bruk et bryllup for å skildre den mentale kampen til Justine er intet mindre enn en genistrek. Bryllupet markerer et veiskille for to mennesker. Samtidig er det en gledens dag, en fest. Justine passer ikke inn i en slik setting, ikke akkurat nå. Likevel skjuler hun sin tyngde bak fasaden av et vinnende smil og en halvveis vilje, så lenge det varer.
Sjelden har vel undergangen blitt skildret så vakkert som i von Triers film. For selv om angst og nærliggende depresjoner er hovedfokuset, styrer regissøren uhyre presist frem mot en konklusjon som vitner om makeløs fortellerevne. Det er så fordømt herlig å se hvordan von Trier syr sammen en historie med frykt som antagonist. Dette utgjør en vakker fremstilling av apokalypsen, som et limbo, et limbo jeg knapt har sett maken til. En stor hendelse er unnagjort på et blunk. Von Trier viser oss at det interessante ligger i det som er rundt, og ikke i selve begivenheten.
Teknisk
Bildet får vi i 16:9 letterbox. Det ser stort sett pent ut. Von Trier er glad i håndholdt kamera som i seg selv innehar en slags rolle i filmen. Dette nysgjerrige kameraet er svært bevegelig, noe som kanskje svekker bildekvaliteten noe, men til gjengjeld er det mesterlig utført. Lydmessig er det som det bør være. Filmen er stort sett dialogdrevet, og krever således ikke så mye.
Ekstramaterialet er svært interessant. Det følger med fire korte klipp som på hver sin måte tar for seg elementer av filmen. Felles for disse, som for øvrig burde ha vært klippet sammen til én bakomfilm, er at de gir et reflekterende syn på filmen. Tommelen opp for slikt. I tillegg får du anledning til å se filmen med kommentarspor fra von Trier og Peter Schepelern.