L.A. Konfidensielt (1997)
It's all Hush-Hush
L.A. Confidential bygger på en roman med samme navn av James Ellroy. Romanen igjen bygger på en hendelse fra 1951 som har fått navnet "Bloody Christmas". Curtis Hanson (The River Wild, The Hand that Rocks the Cradle) har regissert filmen, som ble nominert til hele 9 Oscar og fikk 2, i tillegg til en rekke andre priser - blant dem en Golden Globe. Likevel forsvant den nok noe i dragsuget av Titanic. Selv om Curtis Hanson ikke kan skilte med samme inntekter som James Cameron så har han med L.A. Confidential laget en perle av en film.
Til å spille hovedrollene i filmen har man fått en strålende trio. Kevin Spacey (The Negotiator, The Usual Suspects) spiller den små korrupte politimannen Jack Vincennes. Hans rake motstykke, Ed Exley, spilles av Guy Pearce (The Adventures of Priscilla: Queen of the Desert, Dating the Enemy). Ed gjør i motsetning til Jack alt etter boka og er opptatt av å leve opp til ryktet til sin heroiske far. Den tredje i trioen er Russel Crowe (The Quick and the Dead) som spiller Bud White. Bud har siden hans far slo og sparket i hjel hans mor funnet veien til politiet for å kunne straffe kvinnemishandlere. Disse tre vikles etter hvert inn i et spill hvor det skal vise seg at millionæren Pierce Patchett (David Strathairn) og den søte Lynn Bracken (Kim Basinger) har ting de ikke vil at den innpåslitne journalisten Sig Hudgeons (Danny DeVito) skal finne ut av.
At denne filmen ikke ble en større kinosuksess enn den gjorde, kan kun forklares av at den ble overskygget av hysteriet rundt Titanic. Filmen har en glimrende oppbygning og selv med relativt mange skuespillere i rampelyset blir den ikke uoversiktlig. Flyten gjennom hele filmen er meget god og det er en nytelse å få være med på denne litt over to timer lange reisen. Noe av det som gjør denne filmen bra er at det hele virker veldig ekte. Man får ikke følelsen av at dette er påklistret eller påsmurt. Det kan kanskje skyldes at to av hovedrollene spilles av australiere som ikke er så preget av Hollywood. I tillegg sørger James Cromwell (Babe, The People vs. Larry Flynt) med sitt skotske innslag i rollen som Dudley Smith for å gi filmen nok et ansikt som ikke er "oppbrukt". Alle skuespillerne gjør en meget god innsats i filmen og at det var Basinger som fikk Oscar for sin innsats kan kun sees på som en tilfeldighet. Det kunne like godt vært noen av de andre.
Denne DVD-platen har alt hva enDVD bør ha. Bildet er utmerket og uten forstyrrende komprimeringsartefakter. Filmen gjengis i sitt originale 2.35:1 kinoformat og er i tillegg optimalisert for 16:9-skjermer. Lyden presenteres i utmerket Dolby Digital 5.1 kvalitet. Det overrasker ikke når man ser hvor mye arbeide som tydeligvis er lagt ned i valget av musikken til denne filmen. Dette reflekteres også i at DVD-utgivelsen inneholder et eget lydspor med musikken til filmen. Dette lydsporet er kommentert av Jerry Goldsmith som har vært ansvarlig for musikken til filmen.
Utgivelsen fra Warner kan med høyt løftet hode kalle seg "special edition". Den er pakket til randen med bonusmateriale. Her finnes to "Behind the Scenes" filmer på tilsammen nesten 30 minutter. Et eget interaktivt kart som tar en til en stor del av stedene som ble brukt under innspillingen. Valget av disse stedene er i tillegg kommentert. Curtis Hanson presenterer i tillegg både musikken til filmen og en bildeserie som han brukte da han skulle skaffe penger og interessenter til å lage filmen. Utover dette er det masser av tekstsider med informasjon om alt fra skuespillere til mat priser i 1953 og den virkelige "Bloody Christmas" hendelsen.
Hva skiller sone 1 fra sone 2 utgivelsen?
Det er ikke store forskjellen på de to utgivelsene. Begge har et 16:9 optimalisert bilde og selges på en tolags DVD. (Lagskifte etter 1:26:10 (sone 1) og 1:22:44 (sone 2)) Selv om det kan se ut som om sone 1 utgaven er 6 minutter lengre enn sone 2 utgaven så er dette ikke helt riktig. Grunnen til forskjellen på ca 4% i spilletid skyldes forskjellen mellom kinofilmens 24 bilder per sekund og PAL-systemets 25 bilder per sekund (ved overføring til NTSC brukes et annet system for å tilpasse hastigheten). Sone 2-utgaven er dermed like lang som sone 1-utgaven, den blir bare spilt av med 4% høyere hastighet. Det som derimot skiller de to utgavene er at sone 1 utgaven har en scene aksess med animerte scener, men sone 2 ikke har det. I tillegg har sone 1 utgaven Danny DeVito snakkende i bakgrunnen i tillegg til bakgrunnsmusikken i hovedmenyen. Ellers har selvsagt sone 2 utgaven en rekke flere undertekster enn sone 1 utgaven. Blant disse er selvsagt norsk som har blitt del av de rundt 20 undertekstene som er på Warners utgaver som selges i Norge.
Alt i alt en perle av en film som man uten å måtte kjede seg vil kunne se både fire og fem ganger. Bonusmaterialet er også av ypperste klasse og gjør at DVD'en stolt kan bære emblemet "special edition". Når det gjelder valg av sone 1 eller sone 2 utgaven vil jeg anbefale valget av sone 2. Dette fordi den er billigere og har norsk tekst - ellers er de to utgivelsene jevngode. Men samme hvilken du velger, sørg for å få med deg en kopi neste gang du kjøper DVD-filmer.
blog comments powered by Disqus