Psycho (1960)

Pur film og Kongen blant thrillere.

Av AKLBKarakter:

Del på Facebook16.05.99

"Jeg trodde ikke jeg hadde tatt av fra hovedveien" sier Marion når hun en mørk uværsnatt ankommer Bates Hotel.
"Jo, det må du ha gjort", svarer Norman Bates, "ingen stopper her hvis de ikke har gjort det."

Dette lille utdraget av en dialog er Hitchcocks film Psycho (1960) i et nøtteskall, der alt har en dobbel bunn og et varsel om galskap i seg. Det viser seg at Mr Bates befinner seg VELDIG langt utenfor hovedveien, men Hitchcock sporer aldri av. Han leder (og forleder) publikum gjennom verdens beste thriller så utspekulert og stødig at det ikke er av denne verden. For en stahet og klarhet denne mannen må ha vært i besittelse av, som gjennomførte en genistrek med et budsjett på usle 800.000 dollar!

Filmens plot stammer fra en virkelig hendelse. I 1957, tre år før Psychos premiere, arresterte man en fyr ved navn Ed Gein. Han hadde levd et dobbeltliv som psykotisk morder i mange år. Det ble skrevet bok om fyren, og Hichcock ble inspirert. Heldigvis. (Takk til Ed Gein...eh...nei, det ble litt gærent.)

Selve plotet åpner med et kjærestepar, Marion (Janet Leigh) og Sam ( John Gavin)i en seng på et hotellrom. Vi får vite at han er gift, og at hun ikke setter særlig pris på det. Allerede på et så tidlig tidspunkt begynner regissøren å manipulere publikum. Den umiddelbare tanken er jo at filmen vil handle om forholdet mellom de tre, et sjalusidrama. Men neida, historien tar en helt annen vending. Marion blir nemlig betrodd 40.000 dollar som hun skal sette i banken for sjefen sin, men i et fandeivoldsk øyeblikk bestemmer hun seg for å stikke avgårde fra alt; mannen hun ikke får, OG pengene. Det er under flukten at hun ankommer Bates Hotel, og tar inn under falsk navn. Den merkelige Norman Bates (Anthony Perkins) driver det gjesteløse hotellet alene, og bor sammen med moren (joda...) i et kråkeslott ved siden av. Marion tar en dusj, men blir stukket ned med kniv og drept. Søsteren til Marion, spilt av Vera Miles, og detektiv Arbogast kommer inn i bildet, og derfra stiger filmens spenningskurve, og man sitter med blodsmak i munnen og svette hender, mens Hitchcock lurer oss, og lurer oss igjen.

Den nevnte dusjscenen er garantert en av de mest briljante spilt inn på en filmrull. Ever. For det første er det stor montasjekunst. Scenen er filmet fra alle vinkler, og er klipt i et virrvarr av jumpcuts, der man opplever selve klippene som knivstikk. Dette er kun en illusjon, et bilde vi som seere skaper i underbevisstheten vår. Det samme er tilfelle med det "gjennomsiktige" dusjforhenget. Vi tror vi ser en naken kvinne, men det er i realiteten ikke helt tilfelle. Alle triksene er kalkulert ut og satt i regi av Herr Hitchcock, illusjonenes mester. Leigh spiller også veldig bra i denne sekvensen, og det døde blikket hennes i nærbilde er svært overbevisende. (Spesielt fordi det zoomes sakte ut fra nærbildet, og det er vanskelig å holde en så vrien posisjon så lenge.)

Mordhistorien oppleves utrolig spennende fordi Hitchcock lar filmens egentlige tema, SPLITTELSE, ligge som en dirrende undertone absolutt fra begynnelse til slutt. Hvis man studerer alle sidene ved filmen, ser man temaet overalt: I åpningsgrafikk, kostyme, rekvisitt, sminke, lys, klipp, dialog og regi forøvrig. Alle detaljer signaliserer en dobbelthet. For eksempel har Marion hvit bh før hun stjeler pengene, men etterpå, som tyv, bærer hun en sort. Aktørenes bevegelsesretning i bildet signaliserer også en dobbelthet/mental forvirring. De snur seg ofte først en vei, for så å ombestemme seg, og skifte retning. Et av de mest virkningsfulle grepene er den utstrakte bruken av speil for å visualisere schizofreni. Man ser rett og slett noen av aktørene i dobbelt eksemplar, særlig Bates i Marion... Mat benyttes som forsterkende fortellerelement, og Hitchcocks bruk av spenningsbærende musikk er en kjent sak. Dialogen er en av de mest snedige og dobbeltbunnede som finnes i filmhistorien.

Bates sier et sted i filmen at vi alle sitter i våre private feller, og dette er bare ett av flere psykologiske undertemaer i Psycho. I tillegg berøres ødipus-komplekset, samvittighet og selvutslettelse, for å nevne noen.

Norman Bates er et navn, som mye takket være Perkins briljante prestasjon, har blitt et begrep i senere tid, langt utenfor filmfreak-kretser. (Jeg kan bare komme på Hannibal Lechter Fra Natt-svermeren som et lignende fenomen i senere tid). De andre skuespillerne gjør også en UTMERKET jobb. Man finner også Hitch selv i sin lille sedvanlige statistrolle, denne gangen en mann som går forbi Marions kontor. Kona hans (som forøvrig var hans beste konsulent) har også en liten rolle, til og med et par replikker.

DVD-utgaven er, til alt overmål, også en sann drøm. Her finnes det en interessant, halvannen time lang dokumentar der man får høre om produksjonen av Psycho fra ide til ferdig produkt. Flere av skuespillerne og andre medvirkende (blant andre Hichcocks datter Pat) forteller om sin opplevelse av både Hitchcock, produksjonsprosessen og filmens mottakelse. Dokumentarsporet er ganske personlig, og det kommer fram artige små detaljer, som for eksempel at Psycho var den første filmen i USAder man viste bilder av en do (som atpåtil ble trukket ned i)! Dokumentarsporet er også inndelt i 26 praktiske kapitler. I tillegg finnes det flere trailerspor, muligheter for å se dusjscenen med og uten musikk, kommentarer om den samme scenen, produksjonsnotater, biografier, høydepunkter med mer. Coveret har også flere siders informasjon om filmen. Psycho på DVD er selvskreven klassiker i enhver seriøs filmsamling, og selv om de fleste sikker har sett den før, er dette en film, og en utgave, som må EIES.

Hitchcock benytter alle tenkelige og utenkelig virkemidler på en uhyre intelligent måte, og behersker filmspråket fullt ut. Pscho er det motsatte av den type film som kunne hatt Julia Roberts på rollelisten. Den er mer enn genial. Dette er kunst.