Utgivelsen: 
True Romance: Director's Cut [Special Edition] (1993)
If I really had to fuck a guy, I'd fuck Elvis!
Fotogalleri
Med disse bevingede ord sjekker Clarence (Christian Slater) opp en dame på en pub. "I'd fuck Elvis," svarer den noe slitne damen. "Hey, we have something in common!" svarer Clarence.
En trøtt og ensom karakter er det vi blir kjent med i begynnelsen av denne filmen. Han går alene på kino på fødselsdagen sin for å se en Sonny Chiba-triple-feature. Men på kinoen kommer den unge og vakre Alabama (Patricia Arquette) inn i livet hans, hun sjekker han opp og de to opplever en ekte og sann kjærlighet. Alabama røper at hun egentlig er prostituert og ble betalt av sjefen til Clarence for å muntre han opp, men at hun nå likevel er blitt forelsket. De to gifter seg i hui og hast og lover hverandre evig troskap.
Clarence bestemmer å hente tingene til Alabama hos Drexl (Gary Oldman), som er Alabamas hallik. Dette besøket ender i et blodbad der Clarence får med seg en koffert med kokain. En koffert som temmelig snart blir savnet av den italienske mafiaen. Clarence bestemmer seg for å selge kofferten og reiser til Los Angeles for å tilby stoffet til en rik Hollywood-produsent, en mann han kommer i kontakt med gjennom den mislykkete skuespillerkompisen sin, Dick (Michael Rapaport) Det hele baller på seg når produsentens assistent blir stoppet av politiet og har på seg mikrofon under handelen. I tillegg så følger mafiaen deres minste steg ...
Denne filmen er min absolutte favoritt fra Quentin Tarantinos penn. På linje med Jackie Brown, Reservoir Dogs og Pulp Fiction blir vi her servert Tarantinos varemerke, nemlig kjapp dialog, saftige karakterer og et plott som snirkler og snor seg rundt seg selv. Det at Tarantino selv ikke har regien gjør ingenting. Tony Scott er en veteran innen bransjen og er like stødig som sin bror Ridley bak kamera. Jeg tror faktisk ikke Tarantino ville ha klart å lage filmen like bra som Tony Scott gjør.
True Romance er først og fremst en karakterdrevet film. Ta en titt på rollelisten og måp, store skuespillere ned til de minste roller og de har alle en lang rekke klassiske replikker på lager. For eksempel scenen der Dennis Hopper som spiller far til Clarence får et besøk av mafiaen som er på jakt etter narkokofferten sin. Han vet at hans siste time er kommet og bestemmer seg for å fornærme dem skikkelig før han forlater denne verden. Christopher Walken spiller mafiosoen som ikke vet om han skal le eller grine av historien som Hopper forteller: Han beretter at alle sicilianere egentlig stammer fra Afrika. "Your great, great, great, great grandmother, she fucked a nigger!" Dette blir for mye for herr Walken.
Brad Pitt finner vi også i en liten rolle som romkameraten til Dick. Han røyker gress hele dagen og røper alt som mafiaen spør etter.
Gary Oldman som halliken Drexl som tror han er sort. Ubetalelig morsomt!
Politimennene spilt av Chris Penn og Tom Sizemore er overivrige i tjenesten som få andre.
Og Hollywoodprodusent Lee er akkurat så arrogant og hoven som man forventer at Hollywoodprodusenter skal være.
Men filmens hovedpersoner er det som driver dette fremover. Verken Christian Slater eller Partricia Arquette har et stort spekter å spille på, men Slater er meget god som den Elvisdyrkende taperen han portretterer. Replikkene er snertne og akkurat slik man har lært seg å forvente av Tarantino. Patricia Arquette er søt og morsom i rollen som Alabama. De to fungerer godt i lag, og alle de andre storkjendisene er bare for biroller å regne. Men det hadde ikke fungert uten dem heller.
Musikken til veteranen Hans Zimmer, med det enkle temaet spilt på xylofon setter en ekstra spiss på stemningen og understreker det faktum at det faktisk er en sterk kjærlighetshistorie i fundamentet til denne til tider ekstremt voldelige filmen.
True Romance har fått utrolig mye slakt i pressen, både ved premieren og etterpå, men jeg har sett denne filmen mange ganger og klarer ikke å bli lei av den. Den er først og fremst morsom, med mange sprø karakterer og for oss som liker vold er det mye å kose seg med. Et must for alle seriøse samlere.
Teknisk
Bilde og lyd helt topp. Dette er en engelsk utgivelse så norsk tekst er da fraværende, men den engelske teksten er til stor hjelp, hvis du da ikke kan filmen utenat.
Det finnes tre kommentarspor på filmen. Det første av skuespillerne Christian Slater og Patricia Arquette. Dette er middels interessant, de sier ikke så forferdelig mye. Det andre av Tony Scott som forteller mye spennende fra innspillingen og ikke minst friheter han tok seg i forhold til manus, og litt om konflikten med Tarantino. Det tredje og siste kommentarsporet er ved manusforfatter Quentin Tarantino selv, og uten tvil det mest interessante og underholdende. Ingen problem å starte filmen om igjen umiddelbart etter å ha sett den for å høre hans kommentarer. Både morsom og lærerikt. Filmen kan også sees med regissørens storyboards.
Disk to inneholder en del slettede scener og en alternativ slutt. De slettede scenen er ikke spesielt interessante, bortsett fra at Jack Black er med i en av dem. Men den alternative slutten er spennende. I Tarantino sitt originalmanus så døde Clarence, og Alabama flyktet med pengene for å oppdra sønnen deres alene. Men Tony Scott var begynt å bli så glad i hovedpersonene at han rett og slett ikke ville ta livet av dem. En lang konflikt med Tarantino endte med at Scott filmet begge sluttene og så bestemte de seg etterpå. Tarantino medgir i sitt kommentarspor at filmen ble bedre med at begge overlevde. Du får også kommentarer fra Dennis Hopper, Val Kilmer, Christopher Walken og Michael Rapaport til utvalgt scener. Videre er det med trailere, TV spots, en liten dokumentarfilm fra 1993 og et fotogalleri.
Jeg savner en skikkelig "The Making of ..." her, men kommentarsporene til Scott og Tarantino er så gode og lærerike at de nesten veier opp.
Alt i alt en meget god pakke, en lekker boks og en knall film som er verdt å investere i.