Rancid Aluminium (2000)
Harsk og tilnærmet råtten
Pete (Rhys Ifans) har hele livet levd på farens velstående skuldre. Når faren dør, overtar Pete hans firma foran snuten på bestekompisen Sean (Joseph Fiennes), som lenge har jobbet hardt for firmaet. Som revisor oppdager Sean kjapt at geskjeften ikke er så velholden som den har gitt inntrykk av. Hans forslag, som ifølge ham vil gi firmaet sikre kontanter lovlig og trygt, er å låne penger av den russiske mafiaen. Motvillig går Pete med på planen, noe som vikler ham inn i store problemer.
Også privat har Pete problemer. Hans forhold er i ferd med å rakne, fordi han og kjæresten ikke kan få barn sammen, samme hvor mye og intenst de prøver. Samtidig forlyster Pete seg like godt både med sekretæren sin og den russiske mafiabossens særegne datter. Spesielt sistnevnte fører Pete inn i enda større problemer, og når kulene begynner å hagle rundt hodet på ham er det for sent å trekke seg ut...
Noe som bør nevnes med en gang, er at Rancid Aluminium høres ut som en mye tøffere film enn den faktisk er. Coverforfatteren trekker likhetstrekk til I Kina Spiser De Hund uten at filmene har mer enn sjangeren til felles, for hvor den friske danske action-komedien står med ryggen rak, har Rancid Aluminium problemer med å reise seg fra bakken. Filmen skranter allerede under åpningsscenen. Den har store vanskeligheter med å vise hvor skummel den russiske mafiaen er, og monologen til Pete er ikke så hardtslående som den bør være hvis den skal gjøre et inntrykk på en stakkars filmseer.
Handlingen videre kan kun beskrives som vaklende. Den har intet fast punkt som den retter seg mot; det kan virke som om manus ble skrevet uten skikkelig disposisjon, uten planlegging på forhånd. Mange av scenene er malplasserte, og kunne med fordel vært fjernet. Jo lenger ut i filmen man kommer, jo mer teit føler man også at filmen blir. Rancid Aluminium prøver på så mye, men får så lite til. Det er logiske brister store nok til å kjøre lastebiler igjennom, og sammen med noen uforklarlige plott-tvister og en intetsigende slutt er handlingen definitivt ikke filmens sterke punkt.
Så var det skuespillet da. Om ikke annet kan det sies at det matcher handlingen. Rhys Ifans gjorde en liten birolle som Hugh Grants festlige kamerat, og det er fristende å tro at dette er ene og alene grunnen til at Ifans ble hyret til denne filmen. Han og resten av hovedrolleinnehaverne spiller så tarvelig at når man kommer til klimakset i filmen stiller man seg totalt likegyldig til hva som skjer med personene. Dette er da også dels manuset sin skyld, for karakterene i filmen er så dårlig utdypede at man vet knapt hva de gjør der og hvem de er. Så har da heller ikke skuespillerne gjort stort for å redde æren.
Regissøren har gjort sitt for å trekke publikums oppmerksomhet bort fra handlingen og skuespillet ved å vise innovativ bruk av kameraet. I begynnelsen gir dette filmen en tøff "feeling", men etter hvert blir det bare hektisk filming av det og det lille kule svinner hen i en stor suppe med rot. Filmen er kvalmende dårlig klipt, og overgangen mellom scenene er av og til slik at man kan begynne å lure på om det egentlig er en ny scene, eller om man bare har skiftet kameravinkel. Bildet vises for øvrig i 1.85:1 bredskjerm, og er av tilfredsstillende kvalitet.
Lyden er vel kanskje det eneste som ikke streiker i Rancid Aluminium. Den viser tendenser til å ha godt innflettet musikk som passer filmens tema der og da. Når vi ser den russiske mafiaen, fylles nødvendigvis høyttalerne med musikk med russiske undertoner, og under de såkalte action-scenene glimter man sporadisk til med ganske så effektfylt musikk av det fengende slaget. Alt foregår i Dolby Digital 5.1, hvor bakhøyttalerne strengt tatt har en lett oppgave foran seg.
På platen finner man trailere til filmene Traffic, Replicant og Animal Factory. I tillegg får vi en rask gjennomgang av karrieren til skuespillerne i Rancid Aluminium i form av tekst under "Cast & Crew"-seksjonen.
Rancid Aluminium stryker nesten på samtlige punkter. Heftige action-scener har den ikke. Morsom er den slettes ikke. Historien er dårlig og fortelles likeså. Skuespillerne greier knapt å fremføre den amatørmessig skrevne dialogen og filmen er filmet på en forstyrrende måte. Hvis du absolutt vil se en ikke-amerikansk film som faktisk mestrer denne eksperimentelle filmstilen, bør du heller se en av de vellykkede danske produksjonene I Kina Spiser De Hund og Blinkende Lykter. Rancid Aluminium er nemlig ikke verdt å kaste bort en og en halv time på.