Livbåten (1944)

Sterk og dialogdrevet forlis-thriller

En studie i hvordan man kan skape intens spenning innen smale rammer, i hovedsak drevet av god dialog og effektiv klipping.

Av Tor Martin ÅrsethFilmen:   Utgivelsen:

Del på Facebook27.03.13

Fotogalleri

Et skip er i ferd med å synke og mennesker prøver å komme seg i sikkerhet. I den eneste intakte livbåten samler det etter hvert seg en gruppe mennesker som er vidt forskjellige. Det er 2. verdenskrig og en tysk ubåt står bak senkningen av det amerikanske skipet. Ubåten får også et skudd for baugen og går ned. De som har karret seg opp i livbåten får seg en overraskelse når en av de overlevende viser seg å være en tysk soldat som klarte å komme seg ut i siste liten. Uenigheten er stor om hva de skal gjøre med mannen som nettopp har bidratt til å skape den forferdelige situasjonen de har havnet i.

Gjennom årenes løp har jeg sett noen-og-tjue filmer laget av Alfred Hitchcock. Av en eller annen grunn har denne gått meg hus forbi. Det kan nok ha en sammenheng med at han har laget ganske mange filmer, men også at denne er «enkel» i forhold til flere av hans mest anerkjente filmer. All handlingen foregår kun om bord den lille redningsflåten og kunne fort blitt noe treigt. Det som gjør at filmen ikke blir treig er at dialogen er utrolig bra, klippingen er svært effektiv, skuespillerne meget kompetente og ikke minst i at selve dramaet om bord er interessant på flere nivåer. Kontrastene i meningene menneskene om bord har fører til konflikter og uenigheter som gir rom for å argumentere og diskutere. Hva er rett i en vanskelig situasjon, som en krig jo er? Filmens hovedargument virker å være at ingen er ondere enn noen andre, den tyske soldaten følger bare ordre, noe de britiske og amerikanske passasjerene også ville gjort hvis situasjonen var omvendt. Likevel legges det inn enkelte tvister som fører til at man tenker litt mindre om tyskeren, som kanskje er forståelig ettersom man var dypt inne i en forferdelig krig hvor mange i de allierte styrkene var drept.

Denne filmen har en interessant historie. Hitchcock var utleid til 20th Century Fox og laget kun denne filmen for dem. Selve historien var skrevet av den anerkjente forfatteren John Steinbeck. For meg stiller filmen spørsmål om hvordan fargede mennesker blir behandlet i det vestlige samfunnet, men Steinbeck selv mente at den fargede Joe ble fremstilt på en negativ måte. Mitt argument er at det ikke stemmer. Når alle om bord skal stemme over hva de skal gjøre med tyskeren blir også Joe spurt om hva han mener. «Får jeg stemme?», spør han overrasket. Når hans karakter er en hyggelig, omtenksom og mild, blir han automatisk en karakter vi liker. Derfor tror jeg at det snarere ligger samfunnskritikk innbakt, snarere enn dårlig skjult rasisme.

Lifeboat makter å skape spenning og interessante karakterskildringer innenfor svært begrensede rammer. Få filmskapere hadde nok klart det like bra som Hitchcock, for samtidig som Lifeboat er annerledes er den samtidig typisk Hithcock i form av spesielt dialog og klipping. Og selvfølgelig en liten cameo i form av en slankereklame på forsiden av en avis. Det lages rom for ettertanke og filmen slipper ikke taket med det første. Vi tar alle valg, men vet vi egentlig hvorfor vi tar dem og kan vi stå for valgene i ettertid? Har vi egentlig tenkt egne tanker og ikke blitt påvirket av menneskene vi omgir oss med? Et viktig spørsmål under krigen som også er svært aktuelt i vår tid.

Teknisk
Bildet er bra, og lyden er også helt på det jevne. Dette er ikke den Hitchcock-filmen som har det flotteste lydsporet, men det passer filmen bra. Mye bra bonusmateriale, med blant annet dokumentar om filmen, «A conversation with Hitchcock», kommentarspor, trailer og slideshow. Musikken som er lagt på «bakom-filmen» er veldig irriterende, men innholdet er veldig interessant.