Utgivelsen: 
Alien [Prometheus to Alien: The Evolution] (1979)
Uhyggestund
Ridley Scotts store gjennombrudd holder fortsatt mål. Gammeldagse datamaskiner til tross, denne gyseren virker fortsatt fersk, inspirert og veldig, veldig nifs.
Et gigantisk romskip på vei gjennom rommet. Besetningen blir vekket fra sin kunstige dvale for å besvare et nødrop. Litt for sent viser det seg at det ikke var et nødrop, men en advarsel. Da har de allerede fått en ubuden passasjer ombord, i form av den perfekte drapsmaskin. Et monster som ikke har noen som helst andre mål enn å overleve og å formere seg, gjerne i komplett disharmoni med sine omgivelser.
Datamaskinene virket muligens futuristiske i 1979. Men de klikket og duret og skjermene var monokrome og alt gikk veldig sakte, til tross for svære rom viet til enkle funksjoner, så bare få år senere virket de håpløst gammeldagse. Nå, mer enn tretti år etter er de som steampunk, og de har inntatt en rar sjarm. Vi anerkjenner simpelthen at filmen er noe tilårskommen, sluker noen kameler i form av feilslåtte fremtidsvyer og konsentrer oss om det som var det viktigste hele tiden. Det menneskelige aspektet. Og tidenes mest skremmende filmmonster.
Jeg tror ikke Scott har bommet det spor på skildringen av mennesker. Romskip kan godt være logisk konstruerte med rene linjer og store tomme flater. Men vi vil fortsatt føle trang til å pynte, for å sette våre personlige preg på omgivelsene vi lever og jobber i. Vi kan ha tilgang til alskens automatiske vaske- og rensesystemer, men når vi skal gjøre praktisk arbeid kommer vi nok likevel til å ta på noe behagelig og kanskje vi ikke kommer til å stresse for mye med å vaske arbeidstøy som skal rakkes til i løpet av dagen likevel. Menneskene i filmen er svette, nonchalante og ekte.
Når vi har fått fastslått at folk flest om noen hundre år ganske sikkert er som folk flest, blir det veldig lett å identifisere seg med dem. Skuespillerne er gode, Tom Skerrit fikk aldri noen sjanse igjen til å virke så laid-back troverdig og autoritær til tross for mange store roller. Sigourney Weaver er hard, sexy og med en fin kime av streber - som blir satt på den ytterste prøve av den formidable fienden. Flere av de andre ble stjerner og/eller beundrede karakterskuespillere.
Alien. Den fremmede. Det er ikke snakk om noen som bare kommer utenfra, som en E.T. Her er det for så vidt Nostromo og mannskapet som kommer langveisfra. Men inntrengeren er så uendelig fremmedartet, så alien! Han (eller hun eller det eller den) er uforståelig ensrettet, han vil bare drepe, plante sin egen sæd og formere seg. Som et insekt, som et datavirus, det er ikke en eneste tanke i det lange, glatte hodet uten øyne. Bare rått, følelsesløst og hensynsløst instinkt. H. R. Gigers inspirerte design er ikke bare skummel som en kantete, dryppende og hard drapsmaskin, det er noe med fremtoningen som skremmer oss på et dypt, bare delvis bevisst plan. Det er et som et gigantisk og livsfarlig insekt, men det er noe gjenkjennelig, frastøtende nesten-menneskelig i skapningen, det er som noe vi har fryktet helt fra urtiden.
Med levende og ekte protagonister, fremstilt av dyktige skuespillere og en original og hjerteløs antagonist, trengs egentlig bare en god setting. Det stålharde, enorme romskipet ble perfekt designet, et frodig og stort og spennende miljø - som likevel rent psykologisk krymper når den blodtørstigere jegeren starter sitt spill.
Det er mange måter å tolke Alien på. Jeg liker filmen best som en emosjonell opplevelse, som en studie i en kolossal mengde ren angst. Hvert bilde, hver presise lyssetting og den suverent strenge og logiske historien, alt driver frem frykten hos oss stakkars tilskuere. Og ikke en eneste gang gjør noen i besetningen noe dumt eller ubegrunnet. Kanskje det er det verste; ikke engang fornuften kan berge oss.
Teknisk
En betydelig forbedring fra DVD-utgaven fra 2003, selv om det later til å være den samme remastreringen som ligger til grunn. Flotte farger og kontraster, og slett ingen skjemmende mengde korn. Lyden er litt tam, sammenliknet med moderne filmer, men er uten sus og ulyder og pent mikset. Ekstrastoffet består av special edition-utgaven fra 2003 i tillegg til originalen, opptil flere kommentarspor, flere av disse med Ridley Scott, deleted scenes og en del (mest irriterende) in-movie-funksjoner. Uoversiktig meny, men den ser veldig fin ut.
Filmen er nå også tilgjengelig i settet Prometheus to Alien: The Evolution, sammen med de fire andre filmene i serien.