Django Unchained (2012)

Spaghettiwestern al dente

Tarantinos nye leitmotif er tydeligvis wish fullfillment. Heldigvis oppfyller han noen ønskedrømmer for oss som liker å se god film også.

Av Thor Willy BakkeKarakter:

Del på Facebook03.02.13

Fotogalleri

Se flere bilder

Sørstatene i USA, 1858. To år før borgerkrigen, ifølge regissør og manusforfatter. Django (Jamie Foxx) er en av flere slaver som drives halvnakne over råkald prærie og frostbitt skog. I Texas treffer følget på dr. Schultz (Christopher Waltz), en omreisende tannlege med mye på hjertet og en svakhet for kronglete og lange setninger. Ikke lenge etter blir slaven Django gjenfødt som dusørjeger og revolvermann, en sterk og intelligent personlighet med naturtalent både for våpenbruk og mer intellektuelle sysler.

Jeg er ikke riktig sikker på hvorfor det måtte være Django. De originale Django-filmene var ikke bare med en hvit mann i hovedrollen (Franco Nero, som også har en cameo her), de utspilte seg også et stykke inn i det tyvende århundre. Men det er et fengende navn, og verken regissøren eller hovedrolleinnehaveren gjør skam på denne merkevaren innen filmatisk pasta. Mens Sergio Leone laget poetiske western med en skjønnhet og en vanskelighetsgrad som bringer tankene til klassisk musikk, var Django alltid mer rock'n roll. Det var noe hardt og uvørent over filmene, men også et kolossalt driv. Tarantino har for godt mål også tilsatt en solid dose hard funk og hiphop, og da snakker jeg slett ikke bare om soundtracket.

Filmen er fortalt med effektive, rastløse klipp, brå fokusering på pittoreske detaljer og volden er eksplosiv og hard. Det er Taxi Driver og Django og italiensk splatter filtrert gjennom Tarantinos svarte humor og lekende holdning til selve filmmediet. Etter tjue år i bransjen synes Tarantino fortsatt at film er noe av det fineste, vakreste og festligste som finnes, og han har bare så utrolig lyst til å overbevise oss om det samme.

Django Unchained leverer det meste av det man hadde lyst til å se, og masse herlige overraskelser. Don Johnson som despotisk slaveeier, Tarantino selv som australsk sadist, et soundtrack med Morricone, Pat Metheny, hiphop, Beethoven og en beint frem frekk holdning til historiske nøyaktigheter. Jeg tror ikke anakronismene, alt fra metallpatroner til flaskekorker og språklige detaljer, er tegn på slurv. Dette er fortsatt en metafilm, en film som primært handler om gjengivelse og fornyelse av filmmediet, ikke en gjengivelse av virkeligheten.

I sin forrige film ga Tarantino til beste en ønskedrøm for Europas forfulgte jøder under andre verdenskrig. Django Unchained er langt på vei en ønskedrøm for fargede slaver før den amerikanske borgerkrigen. Jeg tror Tarantino er helt oppriktig; han er på ramme alvor skarpt imot alle former for rasisme. Kanskje rollefiguren Schultz er hans talerør her, han anser slaveri og undertrykkelse som så innlysende galt at han simpelthen ikke forstår det. Hans reaksjon på grusomhetene er ikke bare avsky, men også undring.

Noe som bringer oss over til debatten om bruken av ordet "nigger". Det var nok også godt ment fra filmskaperen, dels for å sette lys på den alminnelig nedlatende holdningen til de svarte. Ordet var forresten i alminnelig bruk i blant annet Norge inntil for få tiår siden. Dels tror jeg Tarantino i likhet med mange rappere prøver å ta ordet fra rasistene og ufarliggjøre det. Jeg er ikke så sikker på om dette fungerer.

Replikker er Tarantinos største styrke og det er hans svakhet. Han skriver fabelaktige dialoger med humor og skarphet, men han har utviklet en farlig svakhet for monologer. Noen ganger er det morsomt noen ganger er monologene viktige for karakterportretter eller til og med å drive handlingen videre. Noen ganger blir det bare prat, og imens ruller minuttene av sted. Django Unchained løper opp i smått sinnssyke 165 minutter, og plottet er rett og slett for enkelt til å forsvare spilletiden. Tarantino er en filmskaper som ingen kan eller vil kontrollere, og han lykkes bare sånn passe i å kontrollere seg selv. Jeg sporer likevel bedring i forhold til forrige film. Monologene holder seg i det minste til tema, og her finnes både dystert mørke, fascinerende drama og uventet vidd i talestrømmene.

Skuespillerne er som en drøm. Christopher Waltz er en morsom figur og en sympatisk helt, både rollefiguren og skuespilleren skaper bånd til europeisk film og kultur, noe som passer godt i en spaghettiwestern. Jamie Foxx viser seg igjen som en solid leading man, med bred appell. Og så kommer skurkene og stjeler filmen. Samuel L. Jackson har ingen problemer med å overføre sin farlige kulhet til en ussel og egosentrisk rollefigur. Leonardo DiCaprio har sin første skurkerolle her, og han ble visstnok sjokkert over hvor ond og frastøtende rollefiguren var skrevet. Desto mer sjokkerende hvor intenst han lever seg inn i rollen, et levende og engasjerende portrett av mektig ondskap. DiCaprio har vært en av Amerikas beste skuespillere i flere år nå, ikke minst takket være en fenomenal teft for gode filmer og han blir bedre og sterkere for hver film.

Tarantino blir også sterkere, og han er egentlig verdensmester i å lage gode genrefilmer. I tillegg til alle de opplagte kvalitetene hans, har han også evnen til å skrive manus fulle av overraskelser. Du vet virkelig ikke hva han kommer til å finne på i neste scene - eller hva han kommer til å finne på med sin neste film. Litt mer selvdisiplin, bare. Et halvt øye på den samlede spilletiden.