Fargo (1996)
'Things have changed. Force majeur.'
Filmen Fargo kan vanskelig nevnes uten å trekke en sammenligning med filmen A simple plan. Likhetene er veldig store. Begge handlingene finner sted på øde, snøfylte småsteder i USA, og de handler om vanlige mennesker som i utgangspunktet lever i hverdagslige kår - helt til en uheldig vurdering eller hendelse får snøballen til å rulle seg ut av alle proporsjoner og kontroll. Karakterene er skildret med empati, og felles buskap er at det er menneskelig å gjøre feil, men at ett galt valg kan få fatale følger. Den sterkeste meldingen i begge filmene er allikevel at grådighet IKKE betaler seg under noen omstendighet.
A simple plan er vondere og sårere enn Fargo, som er mer karikert og humoristisk anlagt. Det er tross alt regissør/manus-brødrene Joel og Ethan Coen vi her har med å gjøre. Deres subtile og mørke sans for dobbeltsidig humor skinner igjennom, og letter noe av det psykiske presset, selv om voldsscenene oppleves mer brutale av samme grunn. Fargo er likevel mørk og guffen. Svært direkte og virkelig rå vold kommer plutselig kastet på en, som julekvelden på kjerringa.
Handlingen dreier seg rundt Jerry Lundegaards fatale beslutning. Jerry (William H. Macy) er en feig og patetisk mann, og en mislykket bruktbilselger av det suspekte slaget, som har sin svigerfar å takke for jobben i bilfirmaet. På tross av - eller på grunn av - jobben har Jerry kommet opp i økonomiske problemer - noe familien hans ikke er klar over - og han bestiller derfor desperat en kidnapping av sin egen kone, Jean (Kristin Rudrud). Planen er å presse Jeans velstående far, Wade Gustafson (Harve Presnell) for løsepenger, etter en forhåndsavtale med to menn, gjort i Fargo, LA. Det er bare åpningssekvensen av filmen som foregår i Fargo, resten av handlingen er lagt til Minnesota i Midtvesten. Men i Fargo realiseres planen - det er her tomaten begynner å råtne - noe som kan være en nærliggende forklaring på filmens tittel. Dette skulle være "den perfekte forbrytelse" uten personskader, trodde dusten Jerry, men de innleide gutta er ikke så stabile som han hadde satset på, planen surner, det ene fører til det andre, og alt utvikler seg til et blodbad som politikvinnen Marge (Frances McDormand) en tidlig og kald morgen blir kalt ut for å etterforske.
Fargo er en karakterdrevet film, og - som de andre personene i filmen - er også Peter Stormare og Steve Buscemi svært gode skuespillervalg, som henholdsvis gangsterne Carl Showalter og Gaear (Geir?) Grimsrud. De utfører arbeidet meget overbevisende, dog lett karikerte. Det samme gjelder W.H. Macy, og ikke minst McDormand. Hun klarer å formidle karakterens to ansikter på en mesterlig måte. Marge virker som en ganske snål og søt, men treg person - ikke bare fordi hun er gravid i åttende måned - men også måten hun bruker stemmen og mimikken på virker heller lite intelligent. Det viser seg imidlertid at det skjuler seg en sylskarp observasjonsevne under overflaten.
Regien og fotograferingen er helt nydelig, og enkle grep gjør filmen visuelt elegant. Bildekomposisjonene er smakfulle, og vekslingen mellom store oversiktsbilder og tette utsnitt uttrykker en vellykket spenning. Uttrykket er rent og minimalt, holdt i kalde farger, slik at man føler den isende kulden på dobbelt plan. En naturlig og sparsom dialog hever filmen ytterligere. Lydbildet er lekkert, med aktiv og ekspressiv benyttelse av atmosfærelyd og diskret stemningsstyrende spesialkomponert musikk av Carter Burvell.
DVD-utgaven tar ganske godt vare på filmens audio-visuelle kvaliteter, men kunne ha vært bedre. Bildet finnes i formatet 1.85:1 i 4:3 letterbox på den ene siden av platen, og i 4:3 fullskjerm om man snur den, og til tross for skarpe og tydelige detaljer lider bildene under en ørliten uskarphet - særlig i forbindelse med folks ansikter (hudpartier). Lydoverføringen i Dolby Digital er også det lite å klage over, og filmen er dub'et på fransk for spesielt intereserte eller trengende. Ekstramaterialet er derimot syltynt: Kun biografier og trailer. Til en så interessant film som denne burde det vært lagt ved et kommentarspor i det minste. Sone 2-utgaven har forresten 16:9-optimalisert bilde, men ikke noe mer bonusmateriale.
Fargo er en uvanlig opplevelse, og stemningen i den blir sittende i ryggmargen til evig tid. Det er også en film man vil ha glede av å se flere ganger, for å oppdage nye, små fasetter og morsomme detaljer hver gang. Anbefales på det aller sterkeste!