Henry & June (1990)

Misbrukt potensiale

Av AKLBKarakter:

Del på Facebook18.04.99

Hvis det ikke hadde vært for det faktum at Henry&June (1990) handler om historiske personer, altså den amerikanske forfatteren Henry Miller, hans kone June og dagbokskribent/erotisk forfatter Anais Nin, ville ikke filmen hatt noen fascinasjonsverdi. Filmen er som regel kjedelig og langtrukken, med to veldig kunstig utviklede hovedpersoner (Anais og Henry).

Handlingen foregår i Paris på begynnelsen av 30-tallet, der den svevende og romantisk/erotisk drømmende Anais Nin ønsker seg en mer spennende og "frigjort" tilværelse enn den hun har sammen med sin bedre halvdel, bankmannen Hugo. Da er det svært beleilig at den eldre og råere Henry Miller ankommer byen. (Dette var før han ble kjent med boken "Krepsens Vendekrets"). Anais blir fascinert av ham, som er mye mindre konform enn henne selv, og som i filmen nærmest blir framstilt som en medfølelsesløs og utnyttende figur. Anais har i grunn vært ute etter smerte og lidenskap, og når hun får møte June, kona til H. Miller, blir alle hennes lengsler overført på henne, og Anais forelsker seg i June. Hun blir besatt, "obsessed with life", som hun selv uttrykker det.

Filmen tar raskt Anais Nins synsvinkel, og historien oppleves gjennom henne. Dette er for så vidt greit siden hennes posisjon er (les: Kunne ha vært...) den mest interessante, men det er virkelig synd at det aldri er forklart hvorfor karakterene handler som de gjør i forsøket på å oppnå seksuell frigjøring. Ei heller hva en slik "frigjøring" innebærer eller betyr for dem når de endelig ser ut til å ha nådd målet. Mot filmens slutt begynner konsekvensene å vise seg, men dette blir heller ikke skikkelig behandlet av filmskaperne.

I dette ulykkelige trekantdramaet ligger det potensiale i massevis, men DESSVERRE fratar regissør og manusforfatter Philip Kaufman (sammen med Rose Kaufman) historien alt krutt. Det blir for mye løs babling om både litteratur, frigjøring og følelser, og for lite hardt drama. Scenene er "sofistikerte", sexscenene er flinke i stedet for rå og dyriske, filmen forsøker å være "kunstnerisk" i sitt uttrykk, men feiler, og Anais' reise mot sin seksuelle identitet er pubertal og kjedelig. Bildespråket er "arty-farty" med neddusede liksom-lyriske bilder som egentlig står godt til regissørens valg: Å redusere essensen ned til en rekke kjedelige banaliteter.

Spillet løfter ikke akkurat filmen heller. Henry Miller-karakteren spilles lite overbevisende av Fred Ward og Maria de Medeiros som Anais Nin er altfor soft. Uma Thurman er den som best klarer å tilføre rollen og filmen temperament og noe brodd, men hun var litt vel ung i 1990 til å virke "farlig" og utlevd nok.

Det er heller ikke noe spesielt positivt å si om lydbruken, den er grei nok, men kanskje noe mer fortettet atmosfære kunne hjulpet til med å sette LITT kjøtt på beinet. Filmen har det noe sære formatet 1.66:1, og DVD-utgivelsen er OK men inneholder ikke bonusmateriale. Man finner kun de vanlige produksjonsnotatene, utvalgte høydepunkter fra filmen, trailer og så videre. En DVD-produksjon under gjennomsnittet.

Det er virkelig synd at denne historien ikke har fått en bedre bearbeiding og utførelse, for den kunne ha gitt seeren tanker og opplevelser som hadde sittet igjen i ettertid hvis regissøren hadde turt å være tydeligere, sterkere og vemmeligere.