Nawals hemmelighet - Incendies (2010)
Sterkt
Du tror tidlig i filmen at du skjønner hvor mye psykisk vold du skal utsettes for. Men du tar feil.
To kanadiske søsken med opphav fra Midt-Østen får bisarre oppdrag fra sin mor etter at hun er død. Datteren skal finne sin ukjente far. Sønnen skal finne sin ukjente bror. Når de skjønner morens forhistorie får de en ny forståelse av henne og seg selv.
Dette er en så flott film, og så kompromissløst ukommersiell at den neppe blir opplevd så mange andre steder enn på festivaler. Det er synd, for regissøren Denis Villeneuve kan sitt fag til fingerspissene. Billedbruken er både effektivt fortellende og vakkert malerisk, alt hva som tjener scenen. Personinstruksjonen er tøff og disiplinert, med lite rom for overspill og “scene-eatery”, som amerikanerne sier, selv om her er en flott rekke av karismatiske skuespillere. Det er unødvendig med storslagne scener, for historien som fortelles er så overmåte sterk.
Fortellingen foregår i et fiktivt, eller iallfall uklart land i Midt-Østen. Det er uten betydning, for det dreier seg om volden, ødeleggelsene og galskapen i krigsherjede områder. Jeg kan ikke komme på en film som bedre har levendegjort den sjuke striden mellom muslimer, jøder, kristne – falangister, terrorister, fraksjonister og alt hva de kaller seg, de som dreper sivile og til og med barn.
Valérie Beaugrand-Champagne, som har skrevet historien, slutter ikke engang med dette. For pinadø om her ikke også er en personlig og intens stygg-vakker fortelling med masse spennende drama i seg selv. Denne fortellingen er dramaturgisk tilfredsstillende, men Villeneuves bilder tviholder på oss hele veien. Denne mannen kan kunsten å veksle mellom det skjønne og det stygge, og han kan filme begge deler så godt at det stygge blir skjønt.
Denne filmen gjør deg ikke spontant glad. Men etterpå blir enhver filmelsker glad inni seg.
Anmeldelsen tar utgangspunkt i en visning på Tromsø Internasjonale Filmfestival 2011.