Den tredje filmen om Jason Bourne er i likhet med de andre full av action, full av karakterpsykologi og ender uhyre tilfredsstillende.
Jason Bourne (Matt Damon) har en ledetråd til sin fortid og til folkene som gjorde ham til drapsmann. Men de indre mørke krokene av CIAs nådeløse byråkrati voktes av menn som har alt å tape, og store ressurser settes til rådighet for å stanse den sannhetssøkende agenten.
Det er mange temaer i Paul Greengrass’ film. Ironi, ikke minst. CIAs eget valgspråk handler om hvordan sannheten vil sette deg fri, men de må gjøre alt for å stanse mannen som bare vil ha sannheten om seg selv. Jakten på seg selv, sin fortid og søken etter egne idealer er universale temaer. I bilder og replikker finnes det en rekke små vink og hentydninger, alt dette er detaljer som vitner om en gjennomtenkt film. Likefullt er dette den mest actiontunge av de tre filmene, med nervepirrende scener til fots i travle, tette Tangier, fenomenal biljakt i New York og selvsagt noen gode porsjoner med filmens varemerke, Jason Bourne i kyndig nevekamp mot underlegne eller likeverdige motstandere. Alt akkompagnert av John Powells rytmiske filmmusikk og en uendelighet av cool agent-slang. Det er som om trilogiens siste del søker å få oss opp i makspuls før den sjokkerende slutten treffer oss midt i hjertet.
En av de tingene jeg liker best med Ultimatum er hvordan den gjenopptar motivene fra Doug Limans Identity. Det antydede temaet med vann gjøres for eksempel klokkeklart, et element som innbyr til mange tolkninger. Billedbruken ligger også nærmere Identity enn den sørgmodige Supremacy, med hyppig bruk av klart, naturlig daglys og bleke kontorlandskaper. I en av filmens siste scener gjentar Jason Bourne de siste ordene til ett av sine ofre, og vi får en tilfredsstillende følelse av at ringen er sluttet.
Sagaen om Jason Bourne føles som en ekte trilogi, og ikke som en suksessfilm med to oppfølgere. Derfor kan jeg ikke hjelpe for at jeg er negativ til at de skal lage enda en film. Hollywood har en ekkel tendens til å jage en franchise til døde. Skjønt, Jason Bourne er veldig flink til å holde seg i live…
Bildet
Igjen et flott og klart bilde, mindre preget av den karikerte hyperrealismen Greengrass gikk for i forrige film. Dette gjør biljakter og tablåer fra eksotiske byer til noe du vil bruke for å vise frem en fancy TV.
Lyden
Egentlig er det ikke bare lydkvaliteten i DTS som imponerer, men like mye filmens eget lydbilde. Selv i de mest vanvittige biljakter er lyden med på å opprettholde følelsen av realisme, og igjen brukes alle høyttalerne for både effekter og miljø.
Bonus
Ikke uventet begynner det å bli litt tynnere, siden forfatteren, psykologene og CIA-folkene ble brukt opp som bonus til de forrige filmene. Men her er fortsatt alt du trenger og mer til, fra de sedvanlige dokumentarene og kommentarsporet til en irriterende agent-test… irriterende fordi jeg gjorde det heller dårlig. Uansett er det bilde og lyd som teller mest.
Filmen er tilgjengelig enkeltvis eller i samleboksen The Ultimate Bourne.
blog comments powered by Disqus
Nyeste anmeldelser på groove.no:
Utgivelsen: 
