Utgivelsen: 
Neds (2010)
Tragisk realisme
NEDS, eller Non Educated Delinquents, tilhører den deprimerende sjangeren sosialrealisme. En sjanger jeg kun klarer å nyte i små doser.
Fotogalleri
John McGill er et skolegeni. Han har stort sett toppkarakterer i alt, og han drømmer om å gå på universitet. Men det er ikke bare bare å vokse opp i Glasgow på 70-tallet, spesielt ikke med en alkoholisert far og en eldre bror som er langt ute på skråplanet. Samfunnet og spesielt skolen forventer det samme av John. Han er satt i bås og har mye å bevise, eller rettere sagt motbevise.
Men når skolen tar ferie, blir han lokket ut på de samme kriminelle stiene som storebroren, og gjengslagsmål, ran og vold blir en del av hverdagen. Han føler en voldsom lojalitet til broren, og samtidig et ekstremt hat mot sin far. En tematikk som ikke er spesielt nyskapende, men likevel alltid like aktuell.
Filmen viser oss et rått og usminket liv i Glasgow på 70-tallet, realismen ligger tykt utenpå, og dialoger virker veldig naturlige, om enn noe vanskelige å forstå uten tekst. Samtidig er dette deprimerende saker. Jeg irriterte meg over mange av valgene John tok. Hvordan kan en person med så mye potensiale bare pisse det bort slik han gjør? Men irritasjon er også en følelse, og film skal vel få oss til å føle noe?
Unge Conor McCarron bærer mye av filmen, og han er troverdig som ung og dum. Ikke skoledum, men sosialt er han en vandrende katastrofe. Hvem skal klandres? Foreldrene? Skolen? Samfunnet? Naboene? Hvem vet? Filmen stiller spørsmål. Den svarer ikke. Et visst håp er det likevel gjennom filmen, og vi ser et lyspunkt i enden av tunnelen. Det spørs bare om hovedpersonen selv er smart nok til å gå i den retningen.
Tidskoloritten i filmen er fin, regien er ryddig, men filmen kunne vært kuttet litt her og der. Det blir en del gjentagelser som trekker ned på helhetsinntrykket. Engasjementet forsvinner litt etter nitti minutter når jeg vet at det fortsatt er en halv time igjen.
Sosialrealisme er en slik sjanger jeg ikke klarer i store doser, spesielt ikke når det blir så deprimerende som dette. Men filmen har i det minste noe på hjertet, og det er alltid verdt en titt.
Teknisk
Bildet er ok, men det imponerer ikke, spesielt ikke mørke scener. Lyden består mest av dialog og noe musikk, og er helt grei.
Ikke noe ekstramateriale.