Utgivelsen: 
Änglagård (1992)
En herregård til besvær.
Det er ikke spesielt nyskapende å lage film om kulturkollisjoner, men når det gjøres med slik varme og humor som i Änglagård er det virkelig verdt å få med seg.
Et sted ute på den svenske landsbygden driver en aldrende mann og legger alt til rette for sin egen bortgang. Han leverer testamentet til sin advokat og han snakker med presten om hvor han skal graves ned når den tid kommer. På vei hjem blir presten skremt av et rifleskudd og han kjører på den gamle mannen som ender opp død i veikanten. Noen er fra seg, mens andre igjen ser muligheter, spesielt sikler naboen etter den enorme skogen som avdøde etterlater seg. Men til hvem etterlater han den? Han hadde ingen arvinger i bygden, og sjokket blir derfor stort når Fanny kommer i begravelsen og annonserer at hun er den avdødes barnebarn. Hun er ikledd sort miniskjørt og høye hæler, og om ikke det er nok, så har hun med seg en lang, skinnkledd kar på motorsykkel, den homofile Zac.
Handlingen videre er en frydefull men også skremmende kulturkollisjon. Fanny og Zac klarer fint å vente noen dager på vinen de må bestille i nærbutikken og de kan leve med det meste av ubekvemmeligheter, men bygdefolket har vanskelig for å svelge kunstnerparet som inntar den idylliske herregården Änglagård. Spesielt er en nabokone fanatisk opptatt av alt det umoralske som Fanny og Zac tar med seg, både narkotika og homofili blir for mye for henne. Fanny ser seg etter hvert lei på all snakket og bestemmer seg for virkelig å gi dem noe å snakke om, så hun inviterer hele vennegjengen som stort sett består av meget eksentriske skuespillere.
Det viser seg også at det ligger dypere motiv bak en del av fiendtligheten i bygden. Fannys mor måtte reise derifra like før Fanny ble født, av hensyn til barnefaren. Hvem denne barnefaren er blir et mysterium som Fanny må finne ut av.
Karakterene i filmen er noe av det beste jeg har sett. Absolutt alle fungerer hundre prosent, Fanny er nok filmens hovedperson, men bak henne er det galleri av fargerike skikkelser som gir filmen en øket troverdighet og styrke. På filmens rulletekst står det at all dialog er improvisert frem av skuespillerne, noe som gjør dialogen veldig personlig for den enkelte skuespiller. For oss tilskuere blir alt mye mer ekte på den måten. Dialogen virker overhodet ikke stiv eller teatrealsk, men den flyter av gårde på en leken og lett måte.
Den nydelige svenske landsbygda er bakteppe for handlingen. I grønne og solfylte omgivelser utspinner historien seg, og den behagelige stemningen blir understreket av Björn Isfält sin musikk. Men under skjønnheten ligger det mange hemmeligheter, og mye gammelt nag, og alt blir brettet ut til sin tid. En moderne klassiker fra vårt naboland i øst, som har gitt oss mange store filmopplevelse. Änglagård legger seg til i en filmatisk tradisjon som vi ikke kan vise til her i landet, og vi kan bare kikke misunnelig over landegrensen. Vi har selvsagt gode filmer her til lands også, men det er vel bare de siste årene vi har hatt en oppblomstring av nye stemmer i norsk film. Svenskene har hatt det lenge, veldig lenge.
Teknisk
Det er ikke mye å si om den tekniske delen av filmen. Bildet er i 16:9 og er fargerikt og fint. Lyden er i 5.1 Dolby Digital og understreker den gode stemningen i bildet. Ingenting ekstra, noe som alltid er synd.
Filmen fikk forøvrig en oppfølger tre år etterpå, men denne filmen makter ikke å nå opp til originalen. Fanny og Zac returnerer til Änglagård sommeren etter, og handlingen fra første filmen gjentar seg.
Men Änglagård er verdt å få med seg, en sann nytelse av en film.