Utgivelsen: 
Pianisten (2002)
Food is more important than time.
En av de beste filmene noensinne om holocaust er nå utgitt på Blu-ray. Grusomhetene og poesien i Polanskis mesterverk ser unektelig meget bra ut i full HD.
Se filmklipp
Fotogalleri
Roman Polanski var ikke til stede da han vant Oscar for beste regi for Pianisten. Harrison Ford tok i mot prisen på Polanskis vegne. Storsinnet av Hollywood å annerkjenne Polanski som det filmatiske geniet han er, selv om han er uønsket i USA grunnet juridiske problemer. Noen vil vel si at Hollywood er styrt av jøder og at de derfor automatisk gir priser til filmer om holocaust. Ufine vil jeg kalle slike uttalelser. Pianisten er nemlig en av de aller beste filmene om teamet noensinne.
I filmen blir vi fortalt den sanne historien om pianisten Wladyslaw Szpilman, helt fantastisk portrettert av Adrien Brody, som også drog med seg en Oscar for rollen. Han bor sammen med foreldrene sine i Warszawa og i filmens åpningsscene blir vi vitne til Tysklands invasjon av Polen. England og Frankrike lover å komme dem til unnsetning, så familien Szpilman tar det hele med ro. Til å begynne med.
Det tar ikke lang tid før nazistene innfører den ene rasistiske loven etter den andre og fattigdommen og elendigheten blant jødene begynner å bre om seg. Den beryktede ghettoen blir opprettet og familien Szpilman må som de 360 000 andre jødene i byen flytte fra hus og hjem.
Wladyslaw får jobb som pianist i en restaurant i ghettoen og underholder de av jødene som har nok penger og kløkt til å holde livet gående. De andre ser på dem som parasitter som utnytter de andres fattigdom.
En dag bestemmer nazistene seg for å sende dem alle av gårde til arbeidsleirer i øst. Både fattig og rik. Wladyslaw blir trukket ut av rekken i siste liten av en politimann som kjenner han, der må Wladyslaw stå og se at familien hans blir dyttet inn i et overfylt tog, på veg til Treblinka.
Nå følger flere år der vi gjennom en høyst subjektiv filmfortelling får se hvordan Wladyslaw overlevde i skjul i Warzawa. Først arbeidet han en periode for nazistene, men han hadde verken helse eller psyke til å fortsette med slavearbeid. Han ble gjemt på opp til flere loft, og da krigen nærmet seg slutten gjemte han seg i ruiner og fikk til slutt uventet hjelp av en tysk offiser.
Filmens styrke ligger på så mange plan at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne. Det mest nærliggende blir nok likevel den utrolige nærheten vi føler til hovedpersonen. Til å begynne med er han egentlig litt naiv. Han tror ikke at det er så ille som mange vil ha det til. Men gradvis går det opp for han hvilken veg dette går. Og vår sympati for han vokser. Når han blir tvunget til å selge pianoet er det ikke fritt for at jeg sitter med en klump i halsen.
Scenene som skildrer hans tid i skjul er hele tiden fra Wladyslaws synsvinkel. Han står og kikker på krigshandlinger nede på gaten. Her er ikke noe håndholdt kamera midt på slagmarken, med blodsprut på linsen og krutt i alle bakhøyttalerne. Polanski viser oss grusomhetene fra Wladyslaws ståsted, noe som knytter oss enda sterkere til ham. Samtidig som vi blir imponert over det filmtekniske.
Selv om filmen skildrer grusomheter som vi i dag nesten ikke kan forestille oss, så er den poetisk og vakker innimellom. Spesielt gjennom musikken. Den polskfødte komponisten Chopin får slippe til både titt og ofte, og scenen der Wladyslaw spiller for den tyske offiseren som hjelper han, er noe av det vakreste noen gang festet til film.
Men også gjennom nydelig skrevet dialog finner man vakre og håpefulle øyeblikk. Midt i all elendigheten har folk fremdeles håp og tro. Ronald Harwood fikk da også Oscar for beste tilrettelagte manus.
Har du ikke sett denne filmen har du noe å se frem til. Det er en sterk opplevelse og det er nærliggende å trekke paralleller til Scindlers liste. Begge forteller historier litt på siden av holocaust, og begge unngår å bli for sentimentale og overtydelige.
Bildet
Pianisten er først og fremst veldig godt fotografert. Valg som fotograf og regissør har gjort skal ikke gå ut over vurderingen av en utgivelse som denne. Filmen er selvsagt overført til Blu-ray i det opprinnelige formatet 1.85:1, og i 1080p. Og bildet er meget godt. Noen av scenene fra ghettoen i Warszawa er grå og triste, og til tider litt kornete. Men det hele fremstår akkurat som jeg husker fra filmen da jeg så den på kino. Filmen ser bra ut, har et godt sortnivå, et høyt detaljnivå og en fin dybde. Bare se på scenen der nazistene stopper en rekke med arbeidere om natten. Refleksjoner av lys i gaten, i hjelmene og de blanke skallene. Eller scenen helt mot slutten av filmen der Wladyslaw befinner seg i en grønn eng med trær og busker. Detaljnivået er strålende og fargene likeså.
Filmen vil nok kunne oppfattes som grå og trist, men dette er bevisst fra filmskaperne sin side.
Lyden
Lyden er gjengitt i 5.1 DTS Master HD og det låter meget, meget bra. Filmen benytter seg av lydeffekter på en slik måte at man ikke tenker over dem. De bare er der. Det knitrer i maskingevær og det eksploderes i bygårder. Og det spilles nydelig vakkert på piano. Jeg likte i hvert fall lydmiksen på denne utgivelsen veldig godt. Stillheten i loftene som Wladyslaw gjemmer seg har også lyd, uten at man tenker over det. Knirking i dører. Krangling i naborommet. Skriking fra gatene.
Lyden er minst like imponerende som bildet.
Bonus
Ingenting. Skuffende. Dvd-utgaven var en fin dobbeldisk med masse ekstra. Man kunne godt ha slengt med en bonusdisk på Blu-ray utgaven også.
Konklusjonen må bli at hvis du har lyst å oppleve Pianisten i så god kvalitet som overhode mulig bør du anskaffe deg Blu-ray utgaven. Vil du vite mer om produksjonen bør du kanskje ta en titt på dvd’en.